Jeg våkner til en grå himmel og i hodet mitt spiller Tina Dickow sangen So long hearts, som jeg ikke egentlig har hørt så mye på før. Jeg står opp uten å dusje og skrur på pc’en. Setter på sangen, legger den til i spillelista som heter Kamikazeroman og åpner dokumentet der jeg har begynt på andreutkastet. Frøydis sa at jeg burde skrive alt på nytt, men jeg tør ikke enda. Jeg ser på bunken av papir som ligger ved siden av pc’en og begynner sakte å rette opp skrivefeil og skrive om setninger, men jeg vet at hun har rett. Jeg burde skrive på nytt, jeg burde gjøre det igjen og heller sette inn de setningene som virkelig fungerte i førsteutkastet der jeg ikke klarer å toppe det i andreutkastet, men mest sannsynlig vil det bli bedre andre gangen jeg skriver det. Men jeg vet ikke om jeg klarer. Det er vanskelig, det er en jobb jeg ikke har gjort før. Det er noe nytt jeg ikke vet hvordan jeg skal arbeide med. Men jeg gir ikke opp, jeg bare lukker dokumentene, både første og andre, og lener meg tilbake i stolen, hører på Tina Dickow som synger om unge hjerter som skal vise oss… vise oss alle sammen at det går an, at det går an å være modig, at det går an å satse. Did you ever gamble anything for love? spør hun i en annen sang, og jeg går rundt i byen med Tinas stemme og ord på øret, inntil hjertet, ned til sykkelstativer og hard asfalt, ikke noe regn enda.
Da jeg begynte på romanen skulle det ikke bli noen roman, jeg hørte på Placebo som sang Pierrot the clown og jeg begynte å skrive i et word-dokument, om å komme tilbake, om regnet som traff asfalten, om å stå inntil ham og si at han kunne komme tilbake neste gang han var i byen, og Placebo sang if you’re ever around, in the city or the suburbs, be sure to come around, og jeg tenkte på å kjøre i bilen til Andreas, høsten da Sigmund reiste fra meg, jeg tenkte på regnet på bilrutene, på fingeren min som trykket tilbake hver gang sangen var ferdig, på døren min på Skullerud som var tung å åpne, på å gå ut av bilen til Andreas og gå sakte mot inngangspartiet i regnet, på at det var noen uker til neste gang jeg hadde selskap av ham og nå bor han i Ã…rhus og det går måneder, om ikke halvår mellom hver gang han ler av meg. When I dream, I dream your lips. When I dream, I dream your kiss. When I dream, I dream your fists, synger Placebo og jeg begynte på en roman i april, en dag det regnet, og nå er det sommer og jeg skal begynne på andreutkastet og jeg tør ikke. Det handler om å bli modig nok til å tørre å feile. Det handler om å sette seg ned foran pc’en og forsøke å vite hvor det skal ende, det handler om å ta historien vår og plukke den i biter, kutte alt det som ikke funker og lyve så jeg tror det selv, lyve så leseren kjøper det.
Det er sommer og det regner ikke, men jeg er ikke på stranda, jeg jobber på dagtid og drikker iskaffen min bak disken på jobb, jeg smiler til kundene og kjenner at jeg liker jobben min. Jeg pakker opp eskene med bøker og innimellom lurer jeg på hvordan det vil kjennes å holde min egen bok mellom hendene, men jeg må jobbe for det, jeg må sitte foran pc’en og jeg må jobbe så jeg kjenner det i sjelen og i hjertet, jeg må hoppe utfor, jeg må satse like mye på boka som jeg gjør på kjærligheten, og jeg tror jeg skal klare det. Men først må jeg bare høre litt mer på Tina Dickow, og tenke litt mer på den solbrune gutten som ligger i solen, jeg må tenke litt mer på hvordan armbåndet han kjøpte for lenge siden i Hellas kjentes ut under fingertuppene mine den gangen vi var på konsert og jeg helt glemte å tenke på S.