Om å ikke være helt voksen enda

Jeg kommer hjem fra Roskilde, eller, jeg kjører hjem fra Roskilde, og det regner utenfor bussen, jeg skriver i dagboka mi om alt det som har skjedd og jeg bestemmer meg der og da for å skrive om de fine tingene. Det er mye jeg kan si om ting som ikke var så fint, og det er mye jeg kan si om det siste døgnet som kanskje på en måte ødela alt sammen. Men jeg velger å redigere det bort, jeg lener meg tilbake og smaker på de fine tingene i stedet.

Som å høre på Moldy Peaches i campen mens vi fortsatt hadde en boomblaster, altså før den ble stjålet, med Modest Mouse inni. Jeg sang forsiktig sammen med Moldy Peaches, og tenkte mye på setningen: Just because I don’t say anything, doesn’t mean that I don’t like you, for du brukte noen døgn på å få meg, og jeg brukte noen døgn på å være sosialt tilbakestående og feig, men alt jeg vil er å sykle sammen med deg og se på tegnefilmer sammen med deg om natta, Josie & the Pussycats og Scooby-Doo, vi kunne sittet i huset ditt langt ute i skogen og du kunne laget mat til meg og vi kunne drukket øl mens vi spiste og så på tv, sånn som du fortalte meg at du og søsteren din pleier å gjøre sammen.

Men han fortalte meg bare sånne ting når vi var alene, og ellers snakket vi ikke så mye. Man kan ikke fortsette noe når man bare liker noen innimellom. Men jeg skjønner nå at jeg likte ham veldig godt innimellom. Veldig godt. Jeg likte at vi satt oppe om natten og så på soloppgangen sammen, at han forsiktig snek hånden sin inn under teppet mitt og tok meg på leggen. Jeg likte at han snek hånden sin inn i min mens vi satt i campen og snakket, alle vennene hans rundt oss, jeg likte den første gangen han kyssa meg mens det fortsatt var lyst og at han spurte meg, da han merka at jeg ble litt forlegen, om campen var off limits og jeg svarte nei og kysset ham på nytt.

Jeg likte at vi sang på de samme Modest Mouse sangene om natten og jeg likte hvordan kroppen hans var så solbrun at jeg ble helt kritthvit når jeg lå inntil ham om natta. Jeg likte at han ikke ga opp selv om jeg trakk meg unna de første nettene når vi satt oppe og så på soloppgangene, jeg likte at jeg gikk inn for det selv om jeg ikke turte å satse helt, jeg liker at jeg ikke gikk og la meg den andre kvelden da han og kameraten sto utenfor teltet og spurte om vi hadde lagt oss. Jeg dro på meg klærne igjen og gikk ut for å knyte på meg skoene og sammen gikk vi og kjøpte øl, og han tok hånden min allerede da og jeg måtte stoppe for å puste og ta meg sammen da han sa hvor gammel han var.

Krummis og jeg hadde snakket om dem, de to guttene i bar overkropp, jeg syntes egentlig kameraten hans var søtest, men etter tre setninger forandret det seg kjapt, og vi trodde de var 19, men da han sa, med sin mørke, men forsiktige stemme, at han var 18, så måtte jeg stoppe for å puste, før jeg sa til meg selv: Bare fortsett å gå, du skal drikke øl med dem og det skal bli fint. Og det ble det og det gjorde jeg.

Roskilde var ikke så mange storartede konsertopplevelser, men jeg gråt på José Gonzalez og det plager meg litt, at det fortsatt gjør vondt, men det er også fint å vite at jeg ikke er voksen i Breakfast Club-målestokk enda (when you grow up, your heart dies) og det tenkte jeg også på da Krummis og jeg snakka sammen den siste, triste natta, da jeg lå i soveposen min med våte klær og hadde gått ut av teltet hans etter å ha nølt med å gi ham telefon-nummeret mitt og ødelagt alt, hun så på meg og sa: Vi blir nok kyniske fort nok, det er bare fint at du er lei deg nå.

Radiohead er en stor, blå konsert og jeg hoppet opp og ned da de spilte Reckoner og bak meg sto 18-åringen og pustet meg varmt i håret og nakken og hånden hans holdt meg godt fast inntil seg, Tina Dickow sang til meg, der jeg sto med en øl i solen og Krummis kom og holdt meg med selskap og var fornøyd etterpå og da ble jeg så glad. Roskilde var lange dokøer, Beatles av Lars Saabye Christensen på teppet i campen mens 18-åringen strøk meg på leggen eller i håret, hylleblomstsaft, hengekøyer, soloppganger, kald øl fra boks eller plastglass, tørt gress, å komme hjem til campen og bli møtt av 18-åringens øyne, hender eller munn og at han sier noe sånt som: Der er du jo, eller Hvor har du vært?

Jeg går ut av teltet hans den siste natten og jeg angrer alt på alt det jeg ikke turte å si, som hvor bra han er, virkelig hvor bra han er, eller hvor bra han kommer til å bli engang. Men han er fire år yngre enn meg, og selv om jeg sikkert ikke har all erfaringen de fleste andre 22-åringer har og selv om jeg mangler sosial intelligens og andre special skills som andre voksne mennesker har, så er vi på helt forskjellige steder i livet og han skal møte andre jenter som skal ta ham med seg inn i teltet sitt, og han skal møte andre jenter med langt hår han kan ta på og han skal møte andre jenter som han skal lage mat til og drikke øl med i huset langt inne i skogen. Det skal ikke være meg.

Du skulle vært født fire år før, sier jeg til ham før jeg går og han sier: Du skulle vært født fire år senere. Jeg ser på ham og sier: Da hadde jeg aldri turt å gjøre noe av det vi har gjort denne uka, og jeg vet at det er sant. Så litt mer voksen har jeg blitt, og litt mer øl har jeg drukket og litt flere kyss har jeg samlet og hjertet mitt er ikke dødt enda, for jeg var mer trist denne siste natta og da vi dro hjem enn jeg trodde jeg skulle bli. Jeg lo og tullet om at det var en ‘one-festival-stand’, men det gjorde mer vondt å utelukke noe mer enn jeg trodde. Og når vi går fra bussterminalen og L spør meg om blei noe på meg, med en humoristisk tone, og jeg må smile og se ned i bakken og Krummis og Tobias ler, for så å fortelle om Linns eventyr med 18-åringen, så er jeg fortsatt litt satt ut og lei meg for at ting ble som de ble. And now you’re probably holdning hands with some skinny, pretty girl who likes to talk about bands, og hun er sikkert like gammel som deg og du skal glemme hun 22-åringen du møtte på Roskilde i 2008. Det er sånn det går.