Go dream of what you miss

Tina Dickow synger og hun har evnen til å få meg til å huske ting som aldri har skjedd, til å synge om nye ting hver gang jeg hører sangene hennes, som om setningene forandrer seg ettersom jeg opplever nye ting. En sang kan handle om noe jeg ikke kjenner meg igjen i, men jeg synes den er fin, så kommer jeg hjem fra København og den handler om de siste tre årene. I came here to save you, though I know I never could, I don’t wanna change you, I just wish you understood… Jeg vet jeg utlyste stillingen som ‘deg’ og ‘du’ da jeg kom hjem, men det er for mye igjen å skrive om til å slutte helt enda. Jeg er ferdig, men det er mer igjen hver gang jeg åpner et word-dokument. Men det kan jeg leve med. Jeg kan leve med så mangt. Jeg er verdensmester i å være alene, jeg er verdensmester i å vente, jeg er verdensmester i å være naiv og tro at ting skal bli bra og så innse at det går til helvete, men jeg er vant til det og jeg klarer meg fint. Tina Dickow synger skjørt om å se hjerter knuses, og jeg skrur opp lyden og tenker at jeg synes det er fint at det går an å få hjertet sitt knust. There’s nothing like hearts breaking in two, as only trusting hearts can do. Jeg går hjem fra byen og jeg får kjeft fordi jeg stoler på folk, jeg får kjeft fordi jeg liker folk for godt og fordi jeg blir myk inni meg av folk jeg egentlig ikke kjenner. Men det er greit. Det er sånn jeg gjør det.

Jeg står opp om morgenen uten å være bitter, jeg går alene på Bare Jazz og leser bok mens det ikke kommer noen melding og det kommer ingen luntende bort til bordet mitt og smiler og sier: Er det her du er? Men jeg skriver om det for det. Og jeg løfter hodet hver gang det kommer noen i min retning, og jeg sjekker mobilen når det durer i bordet. Og nå drar jeg på Roskilde med ballerinaskjørtet mitt, verdens største telt, verdens fineste folk og en spilleplan som rommer 21 band. Lykke til, sa en jente da hun så den, men jeg vet at jeg kommer til å klare det. Jeg gjør alltid det. Både å gå på 21 konserter, møte noen nye folk som skal få æren av å gjøre meg helt myk inni og senere få lov til å sitte ved bordet mitt på Bare Jazz og stryke meg på låret mens jeg leser den siste siden i boka mi og drikker den siste slurken av hylleblomstsaften, før jeg tar ham i hånden og tar ham med meg hjem. Til det går til helvete igjen. It is time to cut the strings now, it is time to walk away.

4 kommentarer til «Go dream of what you miss»

  1. Er det ikke nettopp det, å fortsette å bli såra, være naiv, jeg skulle ønske jeg var flinkere, men man kan høre på camera obscura. Jeg har aldri sett en hylleblomst.

  2. eg klarar ikkje å slutta å lesa det du skriv. det hadde passa dårleg om eg hadde dårleg tid. det hadde eg ikkje i dag. takk for fine ord. eg kjem nok tilbake.

  3. herremin, du skriver helt utrolig fint.
    glad jeg fant denne bloggen på en sånn her rainy shitty søndag 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.