Jeg skriver i stedet for å spise

Jeg skriver, drikker iskaffe, skriver videre, ser at klokken begynner å bli mye, at det er på tide å spise noe før jeg skal ut, men jeg fortsetter å skrive. Jeg skriver, hører at risen koker over, skriver enda en setning før jeg reiser meg og løper ut på kjøkkenet, drar kjelen vekk fra plata og i stedet for å begynne med resten av middagen skriver jeg videre inne i stua, ved det hvite skatollet. Jeg skriver og ser at jeg må skru på leselampa for å ha nok lys, skriver videre og hører på de samme sangene om og om igjen. Tore Renberg hører ikke på musikk når han skriver, han sier at han hører på musikk når han hører på musikk, at han ikke kan skrive samtidig. Jeg skriver ned bildene som er i sangene jeg hører på. Pianoet i 9 crimes av Damien Rice er linjene i ansiktet hennes, fingrene hans som stryker over øyenbrynene hennes, hviskingen av navnet hennes, hodet hennes som snur seg vekk. Damien Rices’ stemme og det han synger om er kjøkkenet i leiligheten hennes, opptakten til en krangel om den første gangen han reiste fra henne, det er den stille samtalen som snart er alt annet enn stille, det er kjevene hennes som knyter seg sammen og staheten i blikket hennes når hun nekter å svare på det han spør om. Refrenget med Lisas såre stemme er bildene i hodet hennes når hun snur seg vekk fra ham, ryggen hans når han snur seg og går, for mange år siden nå, men like levende når hun lukker øynene, han snakker høyere til henne når Damien Rice spør om det er ok, samspillet i det siste refrenget deres er den lange monologen hans som til slutt får henne til å sprekke, på det lille kjøkkenet, og risen koker over, jeg må begynne på maten, alt jeg vil er å fortsette å skrive, alt jeg vil er å skrive ferdig, alt jeg vil er å se hvordan det går. Lose dem trygt i havn. Ordne opp i alt kaoset de har laget for seg selv. Trøste dem når de legger seg til å sove, rygg mot rygg, åpne øyne.

Men jeg må leve jeg også. Jeg må spise middag, skru av pc’en etter å ha lagret de 55 sidene som vokser, redigeres, blir bedre og bedre for hver dag som går. Passe på at risen ikke blir brent og uspiselig. Jeg må leve jeg også.

Men jeg tror det er et sunnhetstegn at jeg akkurat nå, sånn livet mitt er nå, lever mest gjennom sanger av Damien Rice og Sigur Rós og et dokument med en arbeidstittel. Det er derfor jeg sovner med et smil om munnen. Det er derfor jeg drømmer med et soundtrack. Det er derfor jeg sover med penn og notatbok ved siden av senga.

9 kommentarer til «Jeg skriver i stedet for å spise»

  1. ——————————————————————————–
    Elizabeth: [to Ruby] We’ll be like this beautiful literary freaks. Being brilliant, and dark. Sexy.
    [both laugh]
    Elizabeth: [to herself] Trouble is, I’m deadly serious.

  2. jeg kjenner at jeg blir stolt og glad når jeg leser dette. 🙂
    jeg er også sånn som hører på sanger og skriver det jeg ser når jeg hører på sangene.

  3. Jeg blir glad inni meg når jeg leser ting du har skrevet. Du sier det så enkelt, uten for mye krimkrams, men samtidig utrolig vakkert. Du skriver fantastisk, og jeg har veldig lyst til å lese boken din.

  4. Ryktene sier at forfattere enten må ha musikk for å skrive, eller ikke klarer det i det hele tatt. At det liksom er litt enten eller. Og isåfall er jo du åpenbart enten.

    Men du må ikke glemme å skrive her også. Altså ikke HER, men der. Ja. Vel. Du skjønner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.