Verden er reddet

Stina Nordenstam synger, igjen, at du er tryggere med meg her, og det kan tolkes på mange måter. Den første gangen jeg hørte sangen, eller skiva, så sto jeg på rommet mitt på Furuset, jeg bodde hjemme og mamma hadde gitt meg den til jul. Det er spor 2 og jeg husker at jeg ryddet rommet mens jeg hørte på, og da den begynte, så stoppet jeg helt å bevege meg, til jeg gikk bort til anlegget og skippet tilbake da den var ferdig. Jeg lagde en mixtape og da betydde den at du var tryggere med meg her, at du skulle bli hos meg. Den handler egentlig om en dame som forlater elskeren sin, han er tryggere med henne her og seg selv der, altså et annet sted. Sånn kan det gå.

På Furuset snødde det i dag, iskaldt sludd som fikk meg til å angre på at jeg ikke fant frem skjerfet i dag tidlig. Mp3-spilleren min var tom for batteri, så jeg sang selv da jeg gikk langs den våte veien til farmors grav. Jeg plukket blomster og la dem fra meg foran gravsteinen da jeg kom frem. Jeg feiret alle høytider med farmor. Jeg husker en gang jeg var liten, jeg hadde halsbetennelse på 17. mai og vi så på korpset som spilte utenfor vinduet hennes gjennom de gjennomsiktige gardinene. Det er kanskje den beste 17. mai’en jeg kan huske fra jeg var liten. Jeg fikk lov å spise så mye is jeg ville, jeg hentet den bare i fryseren i kjelleren, og farmor og jeg så på tv sammen, vi delte på fjernkontrollen. Hun kilte meg på ryggen og jeg klødde henne på ryggen etterpå.

På trikken på vei til verdens beste tjej senere på dagen slo det meg at jeg ikke er singel. Jeg er singel når man tenker på sivilstatus, men ikke om man tenker på mentalt. Jeg har ikke kjæreste, men jeg ser ikke etter en heller. Jeg har det fint som jeg er. Jeg har det fint alene. Jeg har det fint med å gå hjem etter jobb og skrive på meg senebetennelse i den høyre armen, jeg har det fint med å lage middag til en person, jeg har det fint med å lese mange bøker, jeg har det fint med å gå tur bare fordi jeg har lyst, jeg har det fint med å høre på den musikken jeg hører på og snakke med de menneskene jeg snakker med. Jeg savner ingen.

Så det jeg har tatt for å være usunn mangel på interesse for det andre kjønn, det er egentlig kanskje bare tilfredshet med livet sånn det er med meg selv og bare meg selv. Og han fyren, han fyren som skal komme og ødelegge alt igjen, han kommer når det passer som dårligst. Gjør han ikke alltid det? Han kommer valsende inn mens jeg står og hører på en Cat Power-skive på Platekompaniet, eller når jeg står og priser bøker i butikken min, eller han går på meg på min siste dag på lesesalen på Blindern der jeg har sittet bare for å printe ut de foreløpige sidene av romanen min på Blinderns regning, eller, hei, han er på alle de samme konsertene som meg på öya eller Roskilde, i år eller neste år, eller kanskje ikke før året etter det igjen. Han kommer og alt blir snudd på hodet, men han kommer uten at jeg bryr meg om det før han står der, før han står der og gjør det klart at det ikke er noe annet å gjøre enn å gi opp tilfredsheten min alene og gi plass til en til. Og jeg er klar for det også. Bare ikke akkurat nå. Nå er det bare meg og ordene mine.

Disse ordene som strømmer ut gjennom fingrene mine, de som ligger ved siden av meg i form av en innbundet rapport som jeg har brukt et helt semester på å skrive, disse ordene som ble levert til en sensor via internett på fredag morgen, disse ordene som gjør at dokumentet som lagres både på min pc og min minnepenn blir større og større. Det er mer enn nok for meg akkurat nå.

Så jeg går til trikken alene, med mp3-spilleren inntil hjertet og den tomheten som fylte meg mens jeg egentlig var en del av noe som skulle være stort og fint, den er erstattet med en følelse av å ha det bra med å gjøre akkurat det jeg gjør. Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten, den er urokkelig. Men kjærligheten er i alt det vanlige jeg gjør også. Kanskje er det egentlig der den er og har vært hele tiden. Jeg er omringet av mennesker som ber meg inn på te etter å ha vært på teater for å se det stykket en av de aller fineste monologene er fra, nye skiver man kan kjøpe av fine folk på Platekompaniet, festivalplaner som nærmer seg med stormskritt, buss-billetter til favorittbyen og brosteiner, tv-serier man kan se med de beste tjejene, kjeks formet som dinosaurer man kan dele med andre eller seg selv på t-banen, bøker som står klare i bokhylla for å bli lest og elsket. Det går ikke an å miste trua når man er så priviligert som meg. Og det er jeg oppriktig glad for.

Jeg håper du har hatt en fin 17. mai.

4 kommentarer til «Verden er reddet»

  1. Der beskrev du på mange måter mitt liv de siste fem årene eller deromkring. Minst.

  2. Jeg smiler alltid når jeg leser innleggene dine, for uansett om det du skriver om er trist eller fint, så er det håp og glede, det er som om jeg ser alt for meg som du beskriver, som i en film. Det er så utrolig fint, det gjør at dagligdagse ting virker større, viktigere og finere. Takk for at du skriver! 🙂

  3. Oj som du skriver! Jeg kjenner at jeg gleder meg veldig til å lese din første roman. Eller et filmmanus, kanskje?

  4. Jeg har lest denne posten flere ganger og kan ikke dy meg for aa kjenne det inni margen, kjenne at jeg blir glad av aa lese den og faar lyst til aa sitte paa en av barkrakkene ved vinduet i yndlingskaffesjappa mi og bare titte paa folk og vaere glad. Du har en veldig saeregen skrivestil her paa bloggen og den er gjennomfoert god, samme hva temaet er. Jeg liker det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.