Ane Brun synger om Gillian Welch som synger om Elvis

I går gikk jeg til Malins bakgård, kirsebærtrærne blomstrer og jeg ble stående under to av dem og se opp på himmelen gjennom trærne. De hvite blomstene lukter godt og solen fylte plassen mellom to høye hus ved siden av det jeg vet at Malin bor i. Damien Rice var den som sang til meg da jeg sto der, han sa at man måtte vite what makes her come, and what makes her stay, og da batteriet på mp3-spilleren min døde på vei hjem igjen fra Malin og kirsebærtrærne senere på kvelden, så sang jeg det selv, jeg lurte på det selv, jeg lurte på what makes the animal run, run away og det var mørkt og varmt og jeg tenker at jeg må gå mer, jeg må bare gjøre det, bare åpne døra og gå ut på asfalten, i solen, i regnet, man trenger ikke ha et sted å gå, man kan ta med seg musikken sin eller stemmen sin, og bare gå, oppdage nye veier, steder man ikke har vært før.

I dag har jeg også gått, ikke sett noen kirsebærtrær, men vært på kino og sett en morsom film med en venninne og hennes venninne, jeg lo og etterpå gikk vi ut i solen igjen og jeg drakk iskaffe på Aker Brygge, så gikk jeg på Platekompaniet for å bytte gavene jeg fikk til bursdagen min som jeg hadde fra før, og for å bruke gavekortet som var reservert den nye skiva til Ane Brun. Jeg har hørt at den er dårlig, jeg har hørt at den er bra, men jeg visste at jeg skulle ha den, for hun synger om Gillian Welch og den første gangen hun sang om Gillian Welch så jeg hørte det var jeg alene på Quart-festivalen, jeg hadde ligget på gresset og sovet etter en lang natt med samlegutten, hørt på Thomas Dybdahl og bandet som gikk forbi meg og snakka på den fine dialekten sin, og jeg var alene i Kristiansand, på gresset, på en festival som foregikk mest ute på byen og ikke på fesitivalområdet,

og Ane Brun gikk på scenen i sola, jeg reiste meg og tok med meg veska bort til scenekanten, det var kanskje 20 andre der i løpet av de første sangene, så kom det sakte flere, og hun begynte å spille på denne nye sangen etter å ha snakket i noen sekunder om Gillian Welch som jeg da ikke kjente til, men som jeg senere hørte på jobb på grunn av Kingosgate 3 og hans enorme musikksamling og som siden har vært en av mine heltinner, men Ane Brun, hun spilte og begynte å synge om hvordan musikken trøstet henne og tok henne med tilbake til perioder av livet hennes, Gillian spilte en sang og den var bare til henne, den dagen da alt var galt, Gillian sang i hjertet hennes og i ørene hennes og tårene rant nedover kinnet, hun så ned i bakken, Gillian sang om Elvis og tiden, dette kommer til å gå over snart,

og senere den sommeren sto jeg på öya-festivalen og Ane Brun spilte den igjen, denne sangen jeg ikke fant på nettet eller noen skiver, noe sted, og han sto ved siden av meg og skulle reise, denne sommeren jeg måler alt opp til, dette navnet jeg skriver om, denne avskjeden som er slutten på min film, og jeg sto helt foran ved gjerdet og Ane Brun sang om Gillian Welch og at alt ville gå over snart, og jeg lurte på når, jeg måtte gå og han ble igjen der fremme, det har ikke gjort så vondt siden, ingenting noensinne.

Du tror du vil falle fra hverandre, men det er bare den nye starten, det er bare starten på noe nytt, noe annet, og dette vil være over snart, og Ane Brun vugger fra side til side og hun synger denne sangen flere ganger og nå finnes den på en cd og jeg legger den i cd-spilleren og trykker meg frem til sporet, holder coveret i hånden, og jeg blir stående foran spilleren, mellom høyttalerne, og jeg er tilbake igjen på gresset i Kristiansand, jeg er tilbake igjen på støvete öya, jeg er tilbake igjen på Rockefeller ved siden av bestekameraten, måneder etter at han hadde reist, måneder etter at jeg hørte noe fra ham sist, og jeg husker at jeg bestemte meg for å sende et brev som jeg senere fikk et svar på. Den er ikke like fin på cd som den var på scenen, men kanskje er det jeg som er annerledes.

Kanskje har det endelig gått over nå.

10 kommentarer til «Ane Brun synger om Gillian Welch som synger om Elvis»

  1. But nothing hurts now, that didn’t hurt before, jeg måtte tenke på den sangen. Dette er veldig fint, Linn, det er rørende!

  2. jeg elsker måten du skriver på, for du er så flink, og jeg håper at en dag så kommer jeg også til å skrive like fint som deg.

  3. det er vanskelig å sette ord på hvordan det føles etter å ha lest den teksten. rolig, rørt, melankolsk og heldig som får lov å lese dine fine tanker.
    «Du tror du vil falle fra hverandre, men det er bare den nye starten». Fin setning, gir meg litt håp:-)

  4. maria: setningen er ikke min, du kan egentlig gå ut i fra at alle de fine setningene over her er fra gillian av ane brun. så den bør du høre på.

    anette: kingosgate 3 var en jeg var sammen med rett etter s, han bodde i kingosgate 3 og pleide å invitere meg hjem til seg for å høre på gamle lp’er og kline på sofaen. bra kar.

  5. Kom tilfeldig over bloggen din, og ble bergtatt av det du skriver. Fortsett med det!

  6. Gratulerer med dagen som var 🙂 Feliz Cumpleaños som de loeper rundt og sier her nede i Soer-Amerika 🙂

    Jeg blir saa glad de gangene jeg har tid til aa titte innom bloggen din mens jeg venter paa at min venninne skal internette seg ferdig. Det skal du vite, og det skal du ta til deg. At jeg sitter i Puno, Peru og smiler og har taarer i oeynene av det du skriver 🙂

  7. Jeg fikk en bursdagsgave fra Platekompaniet,fra en gutt som var helt ny i livet mitt. Med litt dårlig samvittighet ville jeg fortsatt bytte fordi jeg hadde sett det som lå i dvd`en før og fordi det jeg trengte lå i noe annet. Så jeg byttet den på dagen Ane Bruns cd kom ut,timingen kunne ikke vært bedre. Ane Brun og Gillian reddet meg,hun vil alltid være min Balloon Ranger.
    Jeg sendte også et brev til min «S»,og mottok inget svar. Men det var greit,jeg ville ha det siste ordet. Det var svar nok for meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.