Jeg skriver i stedet for å spise

Jeg skriver, drikker iskaffe, skriver videre, ser at klokken begynner å bli mye, at det er på tide å spise noe før jeg skal ut, men jeg fortsetter å skrive. Jeg skriver, hører at risen koker over, skriver enda en setning før jeg reiser meg og løper ut på kjøkkenet, drar kjelen vekk fra plata og i stedet for å begynne med resten av middagen skriver jeg videre inne i stua, ved det hvite skatollet. Jeg skriver og ser at jeg må skru på leselampa for å ha nok lys, skriver videre og hører på de samme sangene om og om igjen. Tore Renberg hører ikke på musikk når han skriver, han sier at han hører på musikk når han hører på musikk, at han ikke kan skrive samtidig. Jeg skriver ned bildene som er i sangene jeg hører på. Pianoet i 9 crimes av Damien Rice er linjene i ansiktet hennes, fingrene hans som stryker over øyenbrynene hennes, hviskingen av navnet hennes, hodet hennes som snur seg vekk. Damien Rices’ stemme og det han synger om er kjøkkenet i leiligheten hennes, opptakten til en krangel om den første gangen han reiste fra henne, det er den stille samtalen som snart er alt annet enn stille, det er kjevene hennes som knyter seg sammen og staheten i blikket hennes når hun nekter å svare på det han spør om. Refrenget med Lisas såre stemme er bildene i hodet hennes når hun snur seg vekk fra ham, ryggen hans når han snur seg og går, for mange år siden nå, men like levende når hun lukker øynene, han snakker høyere til henne når Damien Rice spør om det er ok, samspillet i det siste refrenget deres er den lange monologen hans som til slutt får henne til å sprekke, på det lille kjøkkenet, og risen koker over, jeg må begynne på maten, alt jeg vil er å fortsette å skrive, alt jeg vil er å skrive ferdig, alt jeg vil er å se hvordan det går. Lose dem trygt i havn. Ordne opp i alt kaoset de har laget for seg selv. Trøste dem når de legger seg til å sove, rygg mot rygg, åpne øyne.

Men jeg må leve jeg også. Jeg må spise middag, skru av pc’en etter å ha lagret de 55 sidene som vokser, redigeres, blir bedre og bedre for hver dag som går. Passe på at risen ikke blir brent og uspiselig. Jeg må leve jeg også.

Men jeg tror det er et sunnhetstegn at jeg akkurat nå, sånn livet mitt er nå, lever mest gjennom sanger av Damien Rice og Sigur Rós og et dokument med en arbeidstittel. Det er derfor jeg sovner med et smil om munnen. Det er derfor jeg drømmer med et soundtrack. Det er derfor jeg sover med penn og notatbok ved siden av senga.

Verden er reddet

Stina Nordenstam synger, igjen, at du er tryggere med meg her, og det kan tolkes på mange måter. Den første gangen jeg hørte sangen, eller skiva, så sto jeg på rommet mitt på Furuset, jeg bodde hjemme og mamma hadde gitt meg den til jul. Det er spor 2 og jeg husker at jeg ryddet rommet mens jeg hørte på, og da den begynte, så stoppet jeg helt å bevege meg, til jeg gikk bort til anlegget og skippet tilbake da den var ferdig. Jeg lagde en mixtape og da betydde den at du var tryggere med meg her, at du skulle bli hos meg. Den handler egentlig om en dame som forlater elskeren sin, han er tryggere med henne her og seg selv der, altså et annet sted. Sånn kan det gå.

På Furuset snødde det i dag, iskaldt sludd som fikk meg til å angre på at jeg ikke fant frem skjerfet i dag tidlig. Mp3-spilleren min var tom for batteri, så jeg sang selv da jeg gikk langs den våte veien til farmors grav. Jeg plukket blomster og la dem fra meg foran gravsteinen da jeg kom frem. Jeg feiret alle høytider med farmor. Jeg husker en gang jeg var liten, jeg hadde halsbetennelse på 17. mai og vi så på korpset som spilte utenfor vinduet hennes gjennom de gjennomsiktige gardinene. Det er kanskje den beste 17. mai’en jeg kan huske fra jeg var liten. Jeg fikk lov å spise så mye is jeg ville, jeg hentet den bare i fryseren i kjelleren, og farmor og jeg så på tv sammen, vi delte på fjernkontrollen. Hun kilte meg på ryggen og jeg klødde henne på ryggen etterpå.

På trikken på vei til verdens beste tjej senere på dagen slo det meg at jeg ikke er singel. Jeg er singel når man tenker på sivilstatus, men ikke om man tenker på mentalt. Jeg har ikke kjæreste, men jeg ser ikke etter en heller. Jeg har det fint som jeg er. Jeg har det fint alene. Jeg har det fint med å gå hjem etter jobb og skrive på meg senebetennelse i den høyre armen, jeg har det fint med å lage middag til en person, jeg har det fint med å lese mange bøker, jeg har det fint med å gå tur bare fordi jeg har lyst, jeg har det fint med å høre på den musikken jeg hører på og snakke med de menneskene jeg snakker med. Jeg savner ingen.

Så det jeg har tatt for å være usunn mangel på interesse for det andre kjønn, det er egentlig kanskje bare tilfredshet med livet sånn det er med meg selv og bare meg selv. Og han fyren, han fyren som skal komme og ødelegge alt igjen, han kommer når det passer som dårligst. Gjør han ikke alltid det? Han kommer valsende inn mens jeg står og hører på en Cat Power-skive på Platekompaniet, eller når jeg står og priser bøker i butikken min, eller han går på meg på min siste dag på lesesalen på Blindern der jeg har sittet bare for å printe ut de foreløpige sidene av romanen min på Blinderns regning, eller, hei, han er på alle de samme konsertene som meg på öya eller Roskilde, i år eller neste år, eller kanskje ikke før året etter det igjen. Han kommer og alt blir snudd på hodet, men han kommer uten at jeg bryr meg om det før han står der, før han står der og gjør det klart at det ikke er noe annet å gjøre enn å gi opp tilfredsheten min alene og gi plass til en til. Og jeg er klar for det også. Bare ikke akkurat nå. Nå er det bare meg og ordene mine.

Disse ordene som strømmer ut gjennom fingrene mine, de som ligger ved siden av meg i form av en innbundet rapport som jeg har brukt et helt semester på å skrive, disse ordene som ble levert til en sensor via internett på fredag morgen, disse ordene som gjør at dokumentet som lagres både på min pc og min minnepenn blir større og større. Det er mer enn nok for meg akkurat nå.

Så jeg går til trikken alene, med mp3-spilleren inntil hjertet og den tomheten som fylte meg mens jeg egentlig var en del av noe som skulle være stort og fint, den er erstattet med en følelse av å ha det bra med å gjøre akkurat det jeg gjør. Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten, den er urokkelig. Men kjærligheten er i alt det vanlige jeg gjør også. Kanskje er det egentlig der den er og har vært hele tiden. Jeg er omringet av mennesker som ber meg inn på te etter å ha vært på teater for å se det stykket en av de aller fineste monologene er fra, nye skiver man kan kjøpe av fine folk på Platekompaniet, festivalplaner som nærmer seg med stormskritt, buss-billetter til favorittbyen og brosteiner, tv-serier man kan se med de beste tjejene, kjeks formet som dinosaurer man kan dele med andre eller seg selv på t-banen, bøker som står klare i bokhylla for å bli lest og elsket. Det går ikke an å miste trua når man er så priviligert som meg. Og det er jeg oppriktig glad for.

Jeg håper du har hatt en fin 17. mai.

Ane Brun synger om Gillian Welch som synger om Elvis

I går gikk jeg til Malins bakgård, kirsebærtrærne blomstrer og jeg ble stående under to av dem og se opp på himmelen gjennom trærne. De hvite blomstene lukter godt og solen fylte plassen mellom to høye hus ved siden av det jeg vet at Malin bor i. Damien Rice var den som sang til meg da jeg sto der, han sa at man måtte vite what makes her come, and what makes her stay, og da batteriet på mp3-spilleren min døde på vei hjem igjen fra Malin og kirsebærtrærne senere på kvelden, så sang jeg det selv, jeg lurte på det selv, jeg lurte på what makes the animal run, run away og det var mørkt og varmt og jeg tenker at jeg må gå mer, jeg må bare gjøre det, bare åpne døra og gå ut på asfalten, i solen, i regnet, man trenger ikke ha et sted å gå, man kan ta med seg musikken sin eller stemmen sin, og bare gå, oppdage nye veier, steder man ikke har vært før.

I dag har jeg også gått, ikke sett noen kirsebærtrær, men vært på kino og sett en morsom film med en venninne og hennes venninne, jeg lo og etterpå gikk vi ut i solen igjen og jeg drakk iskaffe på Aker Brygge, så gikk jeg på Platekompaniet for å bytte gavene jeg fikk til bursdagen min som jeg hadde fra før, og for å bruke gavekortet som var reservert den nye skiva til Ane Brun. Jeg har hørt at den er dårlig, jeg har hørt at den er bra, men jeg visste at jeg skulle ha den, for hun synger om Gillian Welch og den første gangen hun sang om Gillian Welch så jeg hørte det var jeg alene på Quart-festivalen, jeg hadde ligget på gresset og sovet etter en lang natt med samlegutten, hørt på Thomas Dybdahl og bandet som gikk forbi meg og snakka på den fine dialekten sin, og jeg var alene i Kristiansand, på gresset, på en festival som foregikk mest ute på byen og ikke på fesitivalområdet,

og Ane Brun gikk på scenen i sola, jeg reiste meg og tok med meg veska bort til scenekanten, det var kanskje 20 andre der i løpet av de første sangene, så kom det sakte flere, og hun begynte å spille på denne nye sangen etter å ha snakket i noen sekunder om Gillian Welch som jeg da ikke kjente til, men som jeg senere hørte på jobb på grunn av Kingosgate 3 og hans enorme musikksamling og som siden har vært en av mine heltinner, men Ane Brun, hun spilte og begynte å synge om hvordan musikken trøstet henne og tok henne med tilbake til perioder av livet hennes, Gillian spilte en sang og den var bare til henne, den dagen da alt var galt, Gillian sang i hjertet hennes og i ørene hennes og tårene rant nedover kinnet, hun så ned i bakken, Gillian sang om Elvis og tiden, dette kommer til å gå over snart,

og senere den sommeren sto jeg på öya-festivalen og Ane Brun spilte den igjen, denne sangen jeg ikke fant på nettet eller noen skiver, noe sted, og han sto ved siden av meg og skulle reise, denne sommeren jeg måler alt opp til, dette navnet jeg skriver om, denne avskjeden som er slutten på min film, og jeg sto helt foran ved gjerdet og Ane Brun sang om Gillian Welch og at alt ville gå over snart, og jeg lurte på når, jeg måtte gå og han ble igjen der fremme, det har ikke gjort så vondt siden, ingenting noensinne.

Du tror du vil falle fra hverandre, men det er bare den nye starten, det er bare starten på noe nytt, noe annet, og dette vil være over snart, og Ane Brun vugger fra side til side og hun synger denne sangen flere ganger og nå finnes den på en cd og jeg legger den i cd-spilleren og trykker meg frem til sporet, holder coveret i hånden, og jeg blir stående foran spilleren, mellom høyttalerne, og jeg er tilbake igjen på gresset i Kristiansand, jeg er tilbake igjen på støvete öya, jeg er tilbake igjen på Rockefeller ved siden av bestekameraten, måneder etter at han hadde reist, måneder etter at jeg hørte noe fra ham sist, og jeg husker at jeg bestemte meg for å sende et brev som jeg senere fikk et svar på. Den er ikke like fin på cd som den var på scenen, men kanskje er det jeg som er annerledes.

Kanskje har det endelig gått over nå.