Det var høst på Mono og bestekameraten min hadde funnet seg en tjej, og jeg sto og ventet på Johan Harstad og trippet opp og ned fordi bestekameraten min hadde funnet seg en tjej og han fortalte om henne og jeg sa: Men er dere kjærester, da? og han så på meg med det blikket og sa at de ikke var kjærester, at de ikke kom til å bli kjærester, og jeg sa: Men er du ikke forelska? og han sa at det ikke var så viktig, at det ikke var som med meg. Du vet at det er ikke alle som synes at kjærligheten er det viktigste, det finnes andre ting å tenke på, andre ting som er mer viktig for noen,
og jeg husker at jeg ble flau og lei meg, og nervøs, fordi at han sto der, han jeg var sammen med, han jeg elsket som jeg ikke turte å fortelle at jeg elsket, og han hadde hørt det bestekameraten min sa, alt sammen, og han hadde sett meg trippe frem og tilbake, og han hadde sett at ansiktet mitt falt litt sammen og fra hverandre, men limte seg kjapt sammen igjen og jeg produserte et smalt smil og snudde meg mot scenen, forsøkte å tenke på noe annet, tenke på Johan Harstad og høre på stemmen hans fra scenen, ikke tenke på at kjærligheten ikke var viktigst for alle andre.
At det finnes andre ting å tenke på, og Johan Harstad leste om fedre som dør, at fedre dør hele tiden, og jeg dro til Bergen og lurte på om det var noe galt med meg, om det var noe rart med at jeg satte kjærligheten høyest, at jeg elsket så altoppslukende og evig hver gang, at jeg ga alt jeg hadde, var det galt av meg? skrev jeg og spurte jeg i dagboken min. Og jeg har ikke fått noe svar enda. Jeg vet ikke. Men jeg vet at det fortsatt er det viktigste. Kjærligheten. Den er viktigst hele tiden. Det er den jeg skriver om. Den er overalt. Den er i bøkene jeg leser. Den er i musikken jeg hører på. Den er alt jeg er, og hvordan kan ikke alt jeg er være viktigst for meg?
Jeg går fra Ryen og hjem, jeg har spist kake til middag og kjøpt en globus som jeg gikk og bar på i hele dag etter jobb, og jeg går med musikken min og i hodet mitt lever det to mennesker som gjør ting hele dagen, de krangler mens jeg søker etter bøker på jobb, de ligger sammen mens jeg står opp om morgenen og går i dusjen, de savner hverandre i hvert sitt land når jeg tar på meg jakka for å gå hjem fra jobben, og jeg vet ikke om fiksjonen lever i meg eller om jeg lever i fiksjonen, men jeg går med hele verden i hånda og to mennesker jeg har laget i hodet og på veien hjem fra Ryen, det tar en halvtime å gå, så ser jeg en meitemark som åler seg ut mot bilveien og jeg stanser og ser ned på den, tenker at jeg vil løfte den opp og legge den tilbake i gresset, jeg sier høyt at du kommer til å dø om du kravler ut i veien, det kjører biler der, men så, etter at jeg har satt meg ned på huk for å ta den i hånden og løfte den til det jeg mener er trygghet, så tenker jeg plutselig at den kanskje har noe viktig den skal gjøre. At den kanskje skal noe i bilveien, noe jeg ikke kan forstå, fordi jeg ikke er en meitemark, så jeg reiser meg opp igjen og går videre hjemover, nedover den lange bakken som er lengre å gå enn å kjøre. Jeg reddet ingen meitemark i dag, for kanskje den ikke ville bli reddet?
Jeg kan ikke lese tanker.
Han fra lenge siden ringer meg og sier at hodet hans holder på å eksplodere, og bestekameraten min ler av meg når jeg sier at jeg skal til København. Jeg snakker om Dan Turéll og gatene og plassene jeg skal se på, skrive ned i notatboken min og la menneskene mine bo i og gå i og leve i, og jeg vet at han ikke tror meg, men det er nok at jeg tror meg selv. Og det er nok at jeg tror selv at kjærligheten er det viktigste. Selv nå når jeg er helt alene.
– og i hodet mitt lever det to mennesker som gjør ting hele dagen, de krangler mens jeg søker etter bøker på jobb, de ligger sammen mens jeg står opp om morgenen og går i dusjen, de savner hverandre i hvert sitt land når jeg tar på meg jakka for å gå hjem fra jobben, og jeg vet ikke om fiksjonen lever i meg eller om jeg lever i fiksjonen, men jeg går med hele verden i hånda og to mennesker jeg har laget i hodet og på veien hjem fra Ryen, –
Fy feite, Linn 🙂 !!
Hva som er viktigst er vel også opp til hver person, og kjærlighet er så mangt. Så lenge du har funnet noe som funker for deg, er egentlig det meste iorden.
Jeg er sikker på at jærlighet er viktigst for alle, bare kjærlighet for forksjellige ting…
Du skriver så fint. Jeg kan ikke la være å titte innom flere ganger i uken for å skjekke om du har oppdatert. Jeg gleder meg veldig til boken din kommer.
Man er aldri helt alene. Ikke engang når livet er på sitt ensomste, ikke engang når man skulle ønske at man var det. Men kjærligheten er viktig, den er så viktig at uten kjærligheten ville livet vært meningsløst. For kjærligheten er selve drivkraften. Den er grunnen til at vi leser bøker, at vi forelsker oss om og om igjen, den er grunnen til å ta en tur i parken når man heller burde lese til eksamen. Det er kjærligheten til livet som gjør at vi puster inn nok en gang, at vi står opp fra senga selv når det regner. Livet er kjærlighet.
Hilsen fra Maria.
Spør du meg er bestekameraten din er helt på jordet, og litt arrogant. Synd at han setter kjærligheten så lavt. Ã… være forelska og å kjenne den gode nærheten som kommer av å elske er verdens beste følelse. Ikke alle dager, men stort sett alle dager. Jeg lurer på hvilke andre ting som er viktigere for «noen» enn dette fine, og hva dette er.. penger? fin kropp? sex? kul stil? felles interesser? Disse tingene, men ingen glød? Ingen følelse av kjærlighet?
Bestekameraten min er ikke på jordet eller arrogant, han er kanskje bare redd for kjærligheten. Det er også lov.
jeg fikk ihvertfall provosert fram et svar:) det er ikke så ofte i bloggens superstjerne-verden
jeg svarer ytterst sjeldent på kommentarer, av den enkle grunn at jeg som regel enten blir flau fordi de er fine eller fordi jeg glemmer å gjøre det hvis det er et spørsmål i dem. hvis det er et problem, så kan man alltid sende mail. mail svarer jeg alltid på.