Linn leker Carrie i Sex & the city før hun legger seg om natten

Når er det man skjønner at dette går virkelig ikke lenger? Når man ser tilbake på tiden man har hatt sammen, tiden jeg har ligget ved siden av deg i en seng og tenkt, tiden vi har brukt på å avvente og se hva som skjer, når skjønte vi at det ikke kom til å gå lenger? Skjønte du det ikke før du sa det? Jeg skjønte det i så fall før deg. Jeg skjønte det lenge før deg. Jeg skjønte det, men lot være å si noe. Hvorfor? Fordi jeg fortsatt trodde det var smil igjen. Jeg trodde fortsatt det var fine øyeblikk å hente i oss. Og det var det.

Bare timer før du sa at du ikke elsket meg, så lå jeg inntil deg og jeg kjente hjertet ditt banke mot ryggen min, og jeg husker at jeg tenkte: Dette er noe av det fineste vi har gjort noengang. Så er bragden å få det øyeblikket til å ikke bli ødelagt av det faktum at du gikk fra meg bare timer etter den tanken og det øyeblikket. At det øyeblikket henger sammen med din tanke om at alt var feil, at det ikke var det fineste vi noengang hadde gjort sammen. Og det er det som gjør vondt, men er det ikke alltid skeivt fordelt? Er det ikke alltid sånn at man oppfatter ting på forskjellige måter?

Da jeg var sammen med S så var jeg så glad for at vi aldri kranglet, og da vi møttes før jul så brukte han fire timer på å fortelle meg at jeg må lære meg å krangle, at vi hadde vært sammen lenger om vi bare hadde kranglet. Og jeg ser på ham med tårer i øynene, over bordet på kafeen der vi sitter, og jeg forteller ham med lange pauser mellom ordene fordi jeg prøver å svelge bort gråten, at etter å ha vært i et forhold i to år der alt jeg kan huske er krangling, så kunne jeg endelig slappe av med ham, jeg så på det at vi aldri kranglet som en fordel. Det var noe av det fineste med oss. Så feil kan man ta.

Når skjønte jeg det med S? Det er et godt spørsmål.

Når skjønte jeg det med L? Da jeg spurte hvorfor er du sammen med meg, han svarte fordi det var hyggelig, og spurte så nervøst hvorfor jeg var sammen med ham, jeg svarte: Fordi jeg er forelska i deg. Han sa: Enda?

Enda. Og for alltid. Natalie Portman sier i Closer, I would have loved you forever. Det er kanskje like greit at hun ikke var sammen med Jude Law forever, jeg mener, han er en fløtepus, og det er bedre for meg at jeg ikke er sammen med L for alltid. Men jeg ville gjort det. Det er det som er poenget. Det er det som betyr noe. Det er det som er ekte. Det var bare det jeg ville si.