Jeg kan late som at jeg ikke ser slutten

No walls, no chains can keep him to me. He’s a Montague, he always will be. My racing heart has made him stay behind… He’s got me pretending I see no finish line, but in the end there always is. There always is… – Ingrid Olava, Juliet’s Wishes

Hva kan jeg si? Jeg går i regnet, jeg hører på Ingrid Olava på repeat, jeg skriver, jeg rusker deg i håret før jeg går hjem tidlig for tredje gang denne helgen, jeg er hun som velger sitt eget selskap, jeg er hun som skriver alene om kvelden, hun som ikke skriver bachelor-oppgave selv om det nå er to uker igjen til den skal leveres. På fredag går natt-toget til Bergen og jeg er med, og sikkert min bærbare pc også, hotellrommet deles med mamma og jeg skal skrive bachelor-oppgave mens det regner i Bergen. Jeg tror det regner. Jeg har ingen penger, jeg har kjøpt nye briller som kommer snart, jeg lengter etter å sette punktum i dokumentet som heter Rapport der det står om kundene som handler på ARK Pocket, jeg lengter etter å kunne konsentrere meg om det viktige her i livet, det dokumentet som heter noe helt annet, den jobben som består av å rydde i bokhyller og smile til mennesker som kjøper bøker. Kvelder med smil som kanskje avsluttes tidlig, som tendensen har vært den siste uka.

Det er ingen skam i å dra hjem tidlig, Ingrid Olava venter, Radiohead venter, stereoanlegget venter, katten venter, ordene venter. En kopp te ved siden av meg på skrivebordet, et åpent vindu, beina oppe i stolen under meg, jeg sitter i indianer-stilling og jeg skriver.

Jeg er penere inni enn utenpå med brillene, men det er helt ok. Det er helt ok. Det er ikke plass til at noen skal synes at jeg er pen lenger nå. Det er ikke rom for det. Det kommer en dag når jeg våkner og du ikke lenger tar så stor plass, du og det at du ikke er her, du er ikke her, du er ikke hos meg, du finnes ikke lenger, du er bare en gutt, du er ikke min, jeg kan bare rufse deg i håret på avstand, møte blikket ditt der du sitter ved et annet bord enn meg og se ned igjen med en gang etterpå. Det er ikke plass til noen andre enn meg selv og ordene mine. Og det er greit.

Så jeg skal gjemme meg bak nye briller, regnet og det Ingrid Olava synger om kamikaze-forhold.