Arbeidstittel

Mamma kommer innom jobben min tidlig om morgenen og på kontoret når vi leter etter et lese-eksemplar som hun kan få med seg hjem, så sier jeg det. Jeg sier hva jeg gjorde i går, og hun spør hva den første setningen er. Jeg sier den første setningen, og hun omfavner meg, helt spontant, ut av det blå, hun tar tak i skuldrene mine og gir meg en klem og hun blir nesten forskrekket av seg selv og går kjapt unna meg igjen, med et smil om munnen, hun løfter hånden opp til munnen og sier: Ã…h, Linn, det er en god første setning. Det er det!

Mamma klemmer svært sjeldent. Hun er ikke en spontan person.

Hun ga meg troen på meg selv i dag tidlig da hun gjorde det. Kanskje det er det mammaer er til for. Ã… gi folk troen på seg selv.

Jeg har fortalt det til mange mennesker, jeg føler at dette egentlig er ting man ikke forteller til folk, men på den annen side så tenker jeg at hvis jeg forteller folk det, hva jeg gjør, så kommer folk til å spørre, og fordi jeg ikke er en som liker å måtte si til folk at jeg ikke klarte det, så kommer jeg til å måtte gjøre det. Jeg kommer til å måtte fullføre dette. Helt på ordentlig. Jeg kommer til å sitte oppe like sent som jeg har gjort i går og i dag mange mange mange netter fremover, og jeg kommer til å bruke lang tid på alle setningene. Jeg kommer til å føle at jeg ikke duger til noenting. Jeg kommer til å føle at jeg har mistet tråden, men så lese gjennom og se at den er der, at den må jobbes med, men at den er der. Og jeg kommer til å bli ferdig. Jeg skal feire på side 50. Det er allerede det lengste jeg har skrevet.

Jeg skal bli refusert gang på gang, jeg skal gå på en smell eller tusen, jeg skal gi opp, og miste troen på alt, jeg skal tro at det aldri var meningen allikevel, at dere har løyet til meg alle mann, men så skal jeg gjøre det på nytt igjen. Det er som med alle kjærlighetsforholdene mine, dette. Det er kjærlighetsforholdet mitt.

En av mine beste sa en gang at jeg føler i bokstaver.
Det gjør jeg. Nå skal jeg gjøre det på fulltid.

Jeg har en arbeidstittel, jeg har en første setning, jeg har en plan. Jeg skal fullføre, selv om det blir tidenes dårligste samling av tekster. Jeg mener det. Dette er våren det skal skje. Dette er året. Jeg tuller ikke.

Dere får heie på meg når jeg trenger det som mest.

16 kommentarer til «Arbeidstittel»

  1. Jeg heier hele veien fra Japan! Nå gleder jeg meg, som en unge på julaften!
    Si ifra når det trenger litt ekstra hei’ing, så skal jeg heie enda mer, enda tydeligere ;o)

  2. krysser fingrene for at dette er en fin nyhet, og ikke en aprilspøk.
    Kommer dine ord ut i bokform kjøper jeg dem så gjerne. 🙂

  3. Heia!
    «Kanskje det er det mammaer er til for. Ã… gi folk troen på seg selv.» Det tror jeg óg.

  4. Har vært innom her jevnlig, siden eg oppdaget bloggen din ved en tilfeldighet. Syns du skriver helt fantastisk bra, og gleder meg til eg kan gå i bokhandelen å kjøpe boken din =)

  5. Jeg har heiet på deg i mange år, helt siden første gang jeg leste denne bloggen. Jeg lover å fortsette å heie til du er i mål.

  6. Dette blir en fest Linn, jeg skal feire og heie på deg fra nå og til alltid!

    Jeg har veldig vanskelig for å forstå at mammaen din ikke er en klemmer, du har jo de aller beste!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.