Ikke gi opp, ikke gi opp, ikke gi opp, og trikken kommer i snøen, jeg går hjem med bøyd hode, jeg går i snøen med sorte converse-sko og på tuppen av skoene står det kärlek, jeg er jenta med kofferten som går over brua, trikken kjørte og jeg kunne høre den, men ikke se den, jeg går på bar asfalt så lenge jeg kan og må tilslutt gi opp og tråkke uti snøen,
jeg er kald på bena og i sofaen til Mia drikker jeg te og jeg kan ikke noe for at jeg gråter når Carrie går fra Big for andre gang, når hun skriker til ham og kaster mat på veggene hans, hyler til seg selv at hun er så dum, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? spør hun og han står på den andre siden av kjøkkenbenken og ser ned, og jeg kan ikke noe for at jeg tenker at det ikke er hennes feil, det er ikke din feil,
det er ikke din feil, vi er de modige menneskene, we are the brave ones, og jeg må si det til meg selv, si det til meg selv, og han ringer på døren hennes halv tre, ingen har noengang ringt på døren min halv tre om natten, ingen har noensinne løftet meg opp og båret meg inn på soverommet og jeg har ikke sittet i vinduet og røykt når han har våknet og visst at nå var det over, nå er det slutt, go to Paris, I’m not coming, og jeg prøver å tørke tårene mine uten å virke dum, og jeg går inn til meg selv igjen og jeg skriver ikke, jeg bare ser, jeg ser meg rundt i hybelen min og jeg gråter ikke,
jeg gråter ikke
jeg lyver når jeg skriver, det er derfor det blir litteratur, og ikke gi opp, ikke gi opp, jeg er jenta med kofferten og jeg skal skrive, jeg skal skrive om lykkelig kjærlighet, jeg skal lyve om ulykkelig kjærlighet, jeg skal skrive om at du går og aldri kommer tilbake, at du kommer tilbake mens jeg skriver romanen min, kortprosasamlingen min, diktsamlingen min, dokumentaren min, om brustne hjerter og at du aldri kommer tilbake,
du og du og du, at vi krangler på et kjøkken, at vi krangler på en sti i skogen, at vi krangler i en stue jeg aldri har sett før, at vi krangler på et bibliotek og at mennesker må hysje på oss og jeg har aldri blitt hysjet på, jeg krangler ikke, jeg overdøver skrikene mine med musikken min og jeg går med mp3-spilleren inntil hjertet og jeg skriker til Explosions in the sky og jeg drukner alt jeg føler i for høy musikk om morgenen, jeg er jenta med kofferten, jeg har bøker i den, jeg har musikk i den, jeg har kulepenner i den og jeg kan rømme, når som helst, jeg kan rømme, and I can go to the mountains, I can go to Israel, Afghanistan, og du kommer ikke til å være der, ingen av stedene, så jeg må skrive om deg for at du skal være virkelig.
I natt drømte jeg at noen kilte meg på ryggen og at jeg ikke måtte lese høyt for meg selv for å ikke være alene.
Du skriver og skriver, du, og det er alltid bra. Alltid! Selv når du er trist og lei og frustrert får du til slutt ned noe, og det er så bra. Jeg kjenner ikke deg, og du kjenner ikke meg, men jeg blir litt trist når du er trist, for du skildrer det så bra, så virkelig, så jeg tror alle som leser dine ord blir litt påvirket av de selv. Men du vet jo det blir bedre, det går jo opp og ned. Jeg håper snøen går og solen kommer og at du snart har det fint og kan danse rundt uten å få skvulpe-sko! 🙂
Dusteforbundet: «Under sneen er asfalten alltid like grå.»
det er så fint det du skriver, det er så ærlig, og jeg skjønner ikke at du tør, selv om det er fint at du gjør det. Fordi det gjør at vi som leser det kanskje blir litt bedre mennesker. Og det er kanskje stygt å si, eller kanskje er det ikke stygt, men litt ufølsomt, men alt du har skrevet i det siste har vært spesielt vakkert, og det er jo den typen vakker tekst man kanskje helt ville vært foruten, akkurat som alt bra som kommer ut av noe vondt.
jeg er så glad i skrivingen din. dette lyder pompøst, men det alltid så ekte linn, du er i teksten, du tør sette deg selv i den, og det er så fint… jeg liker det så godt. 🙂 og måten du blander sangene dine og setningene du hører/leser inn i din egen tekst, det gir kofferten mening om du skjønner? du er den jenta, og skal aldri slutte å være den jenta.
jeg innså noe i går, mens jeg pusset tennene (det kommer alltid når jeg pusser tennene). jeg har ikke funnet den rette formuleringen ennå, men det var noe sånt som at jo,
jeg vil være kritisk, men nekte å bli kynisk.
og det tror jeg summerer opp livet mitt litt, og hvordan jeg vil det skal bli. kanskje det gjelder deg også? det er så mange der ute som analyserer i hjel verden og ser mønster i alt, nedoverspiraler, skuffelsene. jeg sier ikke at alle skal eller kan være glade hele tiden, men jeg tror på at man har godt av å være optimistisk. 🙂 har tenkt en del på det i det siste.
du er tøff, linn. jeg liker at du nekter å gi opp. og samtidig er du ikke for tøff heller, du er dønn ærlig med deg selv og tør skrive om alt det vonde, alt det gode, og jeg ser meg sånn igjen i det, at vi har godt av det, vi to. det hjelper. jeg tror på det.
oi, dette ble langt. jaja.
du har helt rett, linn. 🙂 ikke gi opp. gi slipp, men ikke gi opp.
linn, du trenger ikke late som at du ikke gråter når du gjør det i sofaen min. du kan heller si at du har lyst på en kopp te til.