Du skal opp, jeg skal ned

 Mend your heart with Soldier Thread:

Photo Sharing and Video Hosting at Photobucket

(Ja, altså, det over er en link til fin musikk, jeg har fått beskjed om at folk ikke har skjønt det.)

Jeg skal dit, sa han og pekte oppover. Ja, sa jeg. Og du skal dit, sa han, og pekte nedover. So it is, sa jeg, som Marie DeSalle sier i High Fidelity når hun og Rob skal gå hvert til sitt etter at de har hatt sex.

Vi kommer til enden av Youngstorget og han sier I go up, jeg sier I go down, og i stedet for å gå mot ham og ta igjen de metrene av avstand som er mellom oss fysisk, så snur jeg meg med hånden løftet til et vink og går raskt i min retning. Vi har hver vår retning nå. Det er sånn det er å være eks-kjærester. Vi går til forskjellige steder, vi gjør forskjellige ting, vi snakker ikke lenger samme språk.

Han som sitter foran meg på den kaféen der vi var en eneste gang før, mens vi var sammen, det er ikke han jeg var sammen med et år. På en måte er det kanskje litt fint, for det betyr at det ikke er han som sitter foran meg, han som har gått, han som skal kysse andre jenter, holde andre jenter i hånden, våkne ved siden av andre jenter, lykkelig eller angrende, han er ikke den jeg elsker. Hvem elsker jeg da? Ble han borte den fredagen han gjorde det slutt? Hadde han ikke vært borte lenge før det? Er det ikke derfor jeg var sint?

Jeg går opp djevelbakken og sparker til en stor stein, ser at den ruller en meter før den stanser. Bakken er bratt, men ikke bratt nok til å starte et lite steinras selv om jeg vil. Jeg går forbi den høye muren ved Oslo Hospital og jeg titter inn over den, inn på trærne, inn på vinduene, jeg vinker til de som sitter der inne, er det noen som ser meg? Har de det fint der? I byens fineste hage? Har de ro i sjelen nå?

Jeg stanser på toppen av bakken og ser utover byen min, den er full av lys, og jeg tar ut øreproppene og Blokk5 blir bare en svak summelyd ved skuldrene mine, jeg går mot et gjerde og hører at buskene slår mot det i vinden og lager en pling-plong-lyd, som et sånt vindspill, og på toppen av byen synger vindspillet min sang, og jeg vet ikke om jeg gråter fordi det blåser eller fordi jeg har det bra, eller kanskje jeg egentlig har det dårlig, kanskje, jeg vet ikke.

På den andre siden av Oslo Hospitals store hage har noen slått inn muren, det er et stort hull i det og man trenger ikke stå på tå for å se over, man ser rett inn. Jeg blir rolig av det. At jeg så lett kan titte inn i Oslos fineste hage, jeg trenger ikke anstrenge meg i det hele tatt. Jeg kan bare stå der, rett opp og ned, og se inn på trærne som skal bli grønne, kanskje er det epletrær?

Så går jeg videre. Mot trikken, mot Mannen som elsket Yngve for andre gang på kino, mot Blinderns lesesaler, mot bokhandelen jeg jobber i, mot menneskene jeg skal møte, brusflaskene jeg skal drikke, maten jeg skal spise, musikken jeg skal høre på, og du skal ikke være med. Selvfølgelig er det trist.

Jeg vet ikke hva som er tristest. At han gikk den andre veien enn meg, eller at han sa at mange kanskje syntes det var på tide.

Bare gå, jeg klarer meg alene. Jeg har alltids Oslo Hospitals hemmelige hage.

Ps: Mitt hjertes favoritt er Fevers and Fireworks.

4 kommentarer til «Du skal opp, jeg skal ned»

  1. Spennende og akkurat passe kryptisk skrevet. Men jeg klarer liksom ikke helt å rise av meg fornemmelsen av at du forlengst har kommet deg opp til Jomfrubråten på toppen av Kongsveien når du beskriver utsikten over byen. Og likevel har du liksom aldri riktig forlatt Oslo Hospital.

    På den annen side er det just det som gjør bloggposten akkurat passe kryptisk og besnærende.

  2. Så bra skrevet.. jeg digger å lese sånt, tekster som bare drar meg med inn i dens virkelighet og overbeviser meg til å lese videre uten å kjede meg.. 🙂 Du er virkelig flink!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.