Starten på Love will tear us apart er den fineste starten på en sang jeg vet om. Teksten er helt fantastisk. Jeg skrev et brev jeg aldri sendte, det ble 15 sider langt, og den teksten er en av de som sto mellom fragmentene mine. Jeg skrev om å lengte, om å tro, om å ønske, om å bli skuffet, om å si unnskyld, om å elske. Jeg skrev om den første gangen jeg tenkte at jeg elsket ham. Vi hadde gått tur i skogen og han var hjemme hos meg på Skullerud på besøk, og vi så en dårlig romantisk komedie sammen, og mens vi satt der og Notting Hill gikk på tv-skjermen min, så snudde jeg meg og så på ham, den fineste gutten jeg har sett i hele mitt liv, og jeg ble en eneste følelse. Hele meg var bare kjærlighet akkurat der. Men han så kanskje aldri på meg og følte den følelsen.
Dessuten gikk vi bare tur den ene gangen. Og vi så bare en romantisk komedie den ene gangen. Og det er altfor lenge siden nå. Jeg ser på bildene av oss som henger på veggen og vi var så fine engang, men det er lenge siden det var sol og sommer. Det er lenge siden jeg fylte 21 i Birkelunden og han var stolt av å være sammen med meg. Det er lenge siden han sendte meg meldinger om natten der det sto at hjertet hans banket fortere bare fordi han tenkte på meg.
Jeg har gått rundt i denne byen alene med mp3-spilleren inntil hjertet og følt meg alene mens jeg egentlig har hatt kjæreste, og det har vært fryktelig trist. Det er fryktelig trist at jeg nå ikke lenger er kjæresten til Lars, men på en måte har jeg kanskje ikke vært det på mange måneder uansett.
Jeg gikk på kino i går og så Mannen som elsket Yngve, for etter å ha vært på jobb hele dagen og hatt store problemer med å smile til kundene, med å smile i det hele tatt, så orket jeg ikke en bursdagsfest og heller ikke en kjøkenfest der mange fine mennesker ville være og kanskje spørre meg hvordan det gikk. Krummis fikk lov å spørre, og jeg fikk lov å svare at alt gikk helt dritt. Vi gikk til Eldorado og hun sa at hun fint kunne se Mannen som elsket Yngve en gang til, og da gjorde vi det. Jeg for første gang, hun for andre gang.
Og da den var ferdig, så gråt jeg, og jeg gjemte meg i den nye grå genseren min som har stor hals man kan snurre sammen med tråder så den ikke faller ned. Han kysser Yngve, eller Yngve kysser ham, og han går ut og setter seg på en benk og alt kommer tilbake, den første gangen han og Helge snakket sammen, da de stakk av fra klasseturen og de venter på toget og diskuterer band-navn og den peneste jenta de veit om står noen meter bortenfor dem på tog-stasjonen og de løper til bussen mens Joy Division sniker seg opp mot dem og meg og jeg tenker at det er fint at man ikke vet det.
Det er fint at man kan løpe etter bussen med de menneskene man skal elske og forlate og drite seg ut med og at alt skal gå til helvete en gang, men at det finnes øyeblikk der man ikke vet det. Der man ikke forventer det i det hele tatt. Det er de øyeblikkene som betyr noe. Det er de øyeblikkene vi venter på hele livet. Når vi ikke hører det Joy Division synger om, men bare den deilige melodien i bakgrunnen som minner om sol og sommer og en kjæreste man håpet ville elske deg en gang. Selv om han ikke gjorde det og heller aldri vil det, så elsket du ham, og det er nok for deg.
Du elsket ham når han ikke fikk sove, du elsket ham når han glemte å sende deg melding, du elsket ham når han ikke snakket, du elsket ham når han gikk på byen uten deg, du elsket ham når han ikke ville bli med deg til København, du elsket ham hver gang han ikke fortjente å bli elsket. Og en dag kommer det en gutt som du skal elske igjen, og kanskje han vil bli med deg til København. Kanskje han vil sove inntil deg. Kanskje han vil si at han har lyst til å gifte seg med deg, og ikke at han skulle ønske at han hadde lyst til å gifte seg med deg. Og dere skal glemme teksten på Love will tear us apart og ingen brev skal skrives med de ordene. Selv om dere kanskje vil huske teksten igjen noen år senere, eller kanskje bare måneder. Men man kan aldri vite. Og det er det som er viktig å huske på. Så gå ut og gjør det på nytt igjen. Alt sammen. Det skal i alle fall jeg.
Du er litt av ei jente!! Takk for at du klarer å si de ordene nå. Jeg er stuck på samme sted, hører Kent og griner (snart 2 år i kjærlighetssorg). Og akkurat i går satt jeg og prøvde å spille «Love will tear us apart» i Susanna and the magical Orchestra-utgave (hørt den? finnes på youtube) på piano, men det ble bare for trist. Har nynna på den siden jeg så mannen som elsket yngve på torsdag.
du skriver så utrolig nydelig Linn.
Det er så sårt og vondt det du skriver om, men likevel skriver du og finner ordene. Ord som gjør at det svakt kjennes som om hjertet mitt brister igjen, slik den gangen han som var viktig for meg forlot meg.
Men det kjennes ikke det grann så smertefult som den gang lenger, (takk og pris, da hadde det vært noe alvorlig i veien med meg. Livet går heldigvis videre!)
Det jeg prøver å finne ordene til å si er; at jeg synes det er fint at det du skriver rører ved meg, slik at jeg gjennkjenner en liten bit av den følelsen av hjertet mitt som den gang brast.
Det er ikke alt som skrives som rører andre menneskers sinn og hjerter, men du klarer det. Jeg tror og håper at du en dag vil skrive og gi ut en bok.
Det er viktig å minnes det som var, og ikke slippe helt tak i det. Men desto viktigere å latt (hjerte)røttene få nye steder å gro, og ikke holde fast ved det som en gang var.
Og det virker som om du vet dette, selv om man aldri kan vite..
Du har helt rett i at det er slik det er.
Man kan aldri vite.
Og det er det som gjør alt så spennende, skremmenende, fint, leit og levende.
det er så fint at du vet at det skal bli bedre. for det gjør det jo.
kan jeg bare gi deg en klem, og si det vil gå bra..
Så fint du skriv!
Kjenner den foelesen saa altfor godt. Men jeg orket ikke, turte ikke skrive om den paa bloggen min. Men du toer – og det er en av tingene som gjoer at jeg liker bloggen din saa godt – du toer alltid 🙂
dette var helt nydelig skrevet, jeg så selv mannen som elkset yngve i går og følte mye av det samme som du. er forelsket i eksen min og begynner å tro at det aldri vil gå over. veit ikke hva jeg skal gjøre lenger
Jeg er så glad for at jeg fant ordene dine, og jeg er så glad for at du fortsetter å treffe meg rett i hjertet med alt du skriver. Jeg har ikke den ringeste anelse om hvem du er, men jeg vil gjerne skrive ut alle tekstene dine og klistre dem opp i hele leiligheten min.
Takk.