Om å gå seg bort i en sang

Jeg går og går og jeg ser bilder av meg selv i vinduene, speilbilder av et sint ansikt, jeg er hundre år gammel og du kan se meg, du kan finne meg, jeg går og jeg stopper opp og setter meg ned på den kalde asfalten. Jeg ser bortover gata jeg bor i og lurer på hvorfor jeg føler meg så fryktelig alene, jeg låser meg inn til katten og i stedet for å skru av mp3-spilleren, så skrur jeg den opp og plasserer den tilbake foran hjertet.

Jeg går ut igjen bare for å gå og når jeg går og hører på den sangen, så er jeg først stille, og når Hanne Hukkelberg trekker pusten mellom første og andre setning, så trekker jeg også pusten. Jeg er taperen hun synger om, jeg er the ugly lover, you’ll find us rolling on the dirty floor. Jeg går og løfter hodet mot den kalde lufta, bena mine går fortere bortover veien og jeg vet ikke hvor jeg skal.

Jeg har gått meg bort, men jeg er the building jumper, roof to roof, you’ll see me flying in the air. Byen er full av små lys og jeg deler denne utsikten kun med meg selv. Mellom det andre og tredje refrenget er det så vakkert at jeg må ta meg til hodet, holde meg fast i meg selv, og jeg ser opp og jeg vet ikke hva jeg ser på. Det er ingenting der, bare kald luft og mørk himmel.

Stemmen til Hanne Hukkelberg og alle instrumentene som blir med i sangen i det partiet mellom andre og tredje refreng gjør meg helt myk og samtidig hard som stein. Det er den samme følelsen jeg har inni meg når jeg hører på Rootless tree, og jeg vet hva jeg tenker på når jeg hører den, de skriker til hverandre, rollene er delt opp likt i refrenget, de er bitre og de skriker til de ikke har mer luft igjen i lungene, til de ikke er annet enn lyd og de kommer ingen vei.

Det er den samme følelsen som jeg får når Carrie skriker til Mr. Big i nest siste episode av Sex & the City, han kommer tilbake igjen og igjen og han aner ikke hvordan det gjør like vondt hver gang, for han kommer tilbake, men han er ikke egentlig der, og hun skal flytte til Paris og de står der ute på fortauet og hun skriker: And you can drive up and down this street all you want, BECAUSE I DON’T LIVE HERE ANYMORE! Og jeg gjemmer ansiktet mitt i hendene og vet ikke hvor jeg skal gjøre av alle følelsene, og

jeg står på toppen av en bakke og Hanne Hukkelberg skriker desperat om at noen skal break her body og hold her bones, og det er alt jeg vil, jeg vil at du skal holde meg så hardt at jeg blir borte i armene dine. Jeg vil at du skal ha meg så tett at du kan kjenne det jeg kjenner, at jeg er din og at det er alt jeg vil være. Jeg gjør det igjen, jeg gir deg alt jeg kan gi og det kommer ikke til å være nok, jeg vet det, men jeg gir alt allikevel. Det er alt jeg vet og alt jeg kan, jeg kjenner ikke til noen andre metoder, det finnes ingen annen måte å gjøre det på, jeg må bare gjøre det jeg kan.

Jeg kan føle så mye at jeg nesten sprekker når jeg hører en sang av Hanne Hukkelberg, hva tror du jeg er kapabel til å føle for et annet menneske som puster ved siden av meg om natten?

5 kommentarer til «Om å gå seg bort i en sang»

  1. Det har skjedd noe Linn. Noe enda litt mer. De siste månedene. Bildene dine, de er tydelige, du er ute av snøkulen, eller jeg er plutselig inni.

    Du er flink. Ikke sånn at det er trist, jo kanskje litt.

    Jeg skal fortelle deg om min Valentines day. Når du sender ei melding me det magiske ordet.

  2. Wow..!
    Det er slike ting jeg liker å lese, -om en liten hendelse som er skrevet så bra at man bare blir dratt inn i teksten og ført videre på små bølger av høydepunkt og daler..:)
    Bra skrivi! Tror meg må linke til deg på sia mi, og titte innom av og til..:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.