Bli kjent med foreldrene dine, du vet aldri når de er borte for alltid

Samboerparet i huset krangler og jeg ligger i sengen og ser ut av vinduet med åpne øyne da jeg hører at han smeller i døra for siste gang og skriker: Javel, så er jeg en jævla dritt, se om jeg kommer tilbake!

Jeg kom hjem sent i går, og skrev en tekst, før jeg la meg under dyna og var kald. Jeg løp til bussen på vei hjem fra Alec og det rev i lungene, jeg begynte å løpe rett etter det stedet der de narkomane står og ser deg inn i øynene, jeg løp og hørte på Sigur Ros, det var godt å løpe, som om jeg løp fra noe. Jeg satte meg pustende på bussen og så at speilbildet mitt var sint, men at jeg var pen.

Hos Alec gikk jeg fort frem og tilbake på gulvet hans og snakket om sommerplanene mine og at alle blir lei av alt, men ikke jeg. Vi hørte på Sunscreen av Baz Luhrmann og jeg gikk frem og tilbake, om og om igjen, og så ned på det grå teppet. Jeg vil tatovere den sangen et sted så jeg kan huske den alltid, sa jeg. Den er lang, sa Alec, det er ikke plass.

Jeg stoppet opp travingen og så nedover meg selv, kroppen min, passende steder med nok plass til alle setningene om hvordan livet skal leves. Don’t be reckless with other people’s hearts and don’t put up with people who are reckless with yours, sier han og jeg ser ned på det venstre brystet mitt. For en advarsel første gang noen tar av meg alle klærne. De kommer ikke til å kle av meg en gang til når de ser den.

Maybe you’ll marry, maybe you won’t, maybe you’ll have children, maybe you won’t, jeg begynner å gå igjen, tidligere på kvelden hadde jeg prøvd skateboardet hans, det gikk ganske dårlig. Jeg stupte kråke for å benytte den nye, store plassen på det nye rommet hans, han lo av meg, vi spiste marsipankake og jeg hang ut av vinduet hans for å få litt frisk luft, jeg stakk hånden min ned i vannet som hadde samlet seg i blomsterkassa rett utenfor vinduet, og så ut i bakgården, den har potensiale, den blir grønn om et par måneder, jeg er misunnelig.

Jeg danset på gulvet hans mens han hørte på musikk og det var da jeg ba ham om å laste ned Sunscreen, for det er på grunn av den at jeg danser. Jeg danser og blir anpusten og jeg tenker at man må danse. Og flosse. Og synge. Og ikke bekymre seg, for det er like effektivt som å prøve å løse en algebra-ligning ved å tygge tyggegummi.

Gangen og kjøkkenet hans ser ut som rom i en film, og jeg sier at dette lover godt. Jeg skjærer opp frukt på kjøkkenfjøla/fjæla hans (vi ble ikke enige om hva det egentlig heter) og skyller kniven under kaldt vann etterpå.

Vi spiser middag på Justisen og jeg snakker om kjærligheten. Vi snakker om hvordan det er et problem at jeg ikke krangler, at jeg ikke er en knipse-dame som ringer og skriker og legger på. Det er jo ganske morsomt, sier Alec, og ler. Og jeg spiser en stor munnfull med pasta carbonara og tenker at jeg ikke skjønner at det kan være morsomt. Jeg går ikke i mot prinsippene mine, sier jeg. Jeg bare liker ikke å krangle, så jeg snakker i stedet. Og hvis han vil dra, så må han få lov til det. Maybe you’ll divorce at 40, maybe you’ll dance the funky chicken on your 75th wedding anniversary.

Når jeg kjører buss hjem sent på kvelden ser jeg en takrenne og jeg tenker at jeg kommer til å savne takrenner om jeg blir borte.