Ekstremt høyt, utrolig nært

Jeg tar frem mp3-spilleren på biblioteket og de få som sitter ved pc’ene rundt meg ser på meg. Det er ikke lov å høre på musikk her, men jeg må høre på musikk for å skrive, og i dag var ikke dagen for å lese. Jeg skjønte det med en gang jeg rundet hjørnet ved Alam dagligvare og så utover byen jeg bor i, byen jeg ikke skjønner at noen vil flytte fra, spesielt ikke deg.

 

Jeg satt på en buss i København, byen mamma tror jeg skal bo i en gang, og vi diskuterte dette med å ville reise, bo i et annet land. Jeg snakker med hun som skal reise rundt alene på tog i en måned, for så å bo i Tyskland og lære seg et nytt språk på ordentlig. Jeg er misunnelig, sier jeg, men jeg ville ikke gjort det selv allikevel.

 

Jeg bor her, jeg har en jobb her, jeg har et hus her, jeg har en katt her, jeg har en t-bane her, jeg har et bibliotek her, jeg har bokhyller her, jeg har en postkasse her, jeg har hemmelige parker å gå i når jeg er lei meg, jeg har en bestekamerat som følger meg hjem her, jeg har en bestevenninne som sender meg meldinger og ber meg på middag og quiz her, jeg har en kjæreste som jeg feiret et år sammen med her, men alle disse forsvinner en gang. Og da er det kanskje bare meg igjen.

 

Hva hjelper det at jeg kan gå tur midt på natten med mp3-spilleren inntil hjertet og høre på film-musikken til Farvel Falkenberg hvis jeg ikke har noen andre til å holde meg i hånda de gangene det ikke hjelper å være alene. De gangene det ikke hjelper å skrive om det. De gangene det ikke hjelper å grave seg ned i jobb eller bokhyller eller kattepels.

 

Han forteller meg at han søker seg langt vekk og jeg kunne skrevet hva jeg tenkte på, men det tør jeg ikke. Jeg kunne skrevet at jeg tenker at det må være noe med meg som gjør at de forsvinner alle sammen, men det gjør jeg ikke. Jeg kunne skrevet om hvordan det var å bli forlatt på öya-festivalen i 2005, av en som dro av gårde til Danmark, hvordan det å snu meg og gå mens han så etter meg var noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, og hvordan jeg trekker pusten og gjør meg klar til å gjøre det enda en gang, om noen måneder.

 

De reiser og jeg blir igjen, jeg går i de samme gatene, jeg tar bilder av de samme trærne, jeg setter meg ned på den samme tørre asfalten hver sommer, jeg dingler med beina fra den samme brygga og jeg går på de samme kinoene og sitter i de samme kino-salene om og om igjen. Kanskje når katten min dør, når leiligheten min brenner ned, når alle menneskene jeg engang kjente er borte, forsvunnet, ikke tilgjengelige, så må jeg også ta hintet og flytte til et annet land, få en ny adresse slik at alle brevene mine blir liggende på postkontoret med en strikk rundt og rosa klistremerker der det står at adressaten har flyttet til ukjent adresse. Om det er noen igjen som sender meg brev i det hele tatt.

 

Du forteller meg at du håper du har blitt mer voksen når du fyller 22, og jeg ser meg selv i speilet og lurer på om jeg noen gang blir voksen, om det egentlig er noe man blir, eller om det bare er noe samfunnet har funnet opp for å få folk til oppføre seg mer ansvarlig og alvorlig enn de en gang gjorde. Jeg ser på noen av kundene jeg ekspederer i løpet av en dag, de er eldre enn meg, mye eldre, men de sinte ansiktene deres og de barnslige tingene de sier gjør at jeg tviler på at voksenhet har noe med alder å gjøre. Betyr det at jeg lærer meg å smile til disse og fortsetter å tro på de tingene jeg tror på at jeg begynner å bli voksen?

 

Eller må man flytte til et annet land og finne seg selv for å bli voksen? Er det sånn at du bare finner deg selv på folkehøgskole eller i en ensom hybel i en hovedstad i Europa? Er det der alle er? Dessuten har jeg aldri helt skjønt meg på dette med å finne seg sjæl. Jeg er jo her. Jeg er hun som sitter på Blindern og ikke leser, men skriver, for det er nemlig det jeg må gjøre, jeg må skrive og det går mer og mer opp for meg for hver dag som går at det er det jeg må.

 

Jeg er hun som leser bøker på trikken og gråter og sender setninger som ”Here is the point of everything I have been trying to tell you, Oskar. It’s always necessary. I love you.” til kjæresten min selv om han kanskje flytter til et annet land til høsten, selv om han kanskje blir påkjørt i morgen, selv om jeg kanskje får et kubbelys i hodet etterpå på vei til jobb eller forelesning, eller kanskje det er nettopp derfor jeg skriver det til ham. Og det at jeg liker å gjøre det her, i Oslo, det er kanskje et mysterium, men jeg tror bare ikke at det er annerledes noe annet sted. Det ser kanskje annerledes ut, og man føler seg kanskje annerledes, men jeg tror at man alltid er den samme. Jeg er i alle fall den samme. På litt forskjellige måter.

 

Jeg er fortsatt hun som gikk den dagen på öya, jeg er fortsatt hun som kysset deg på kinnet på tim-konsert for et år siden, jeg er fortsatt hun som løp opp trappene hos farmor på alle fire, fordi jeg trodde det skulle gå fortere om jeg brukte armene og bena samtidig. Jeg er fortsatt hun som går tur med mp3-spilleren inntil hjertet og som elsker med hele seg, altoppslukende og naivt. Helt til du reiser eller går eller forsvinner på en annen måte. Det er alltid nødvendig.

17 kommentarer til «Ekstremt høyt, utrolig nært»

  1. men oslo er jo ikke den samme den heller. byen forandrer seg jo alltid. og mennesker drar. men de forsvinner ikke. det finnes mennesker som alltid kommer tilbake. og folkehøyskole er oppskrytt. og ensom på en hybel er ikke noe bra. det er godt å gjøre ting som er fine for en selv.

  2. Jeg skjønner heller ikke hva alle skal drive og flytte så langt vekk for hele tiden. Særlig ikke de helt nærmeste, jeg mener.. Jeg kunne aldri flyttet fra de, men hvorfor kan de da flytte fra meg? Er det meg eller de det er noe galt med? Kanskje begge..

  3. Så vakkert du skriver. Jeg tenker mye på dette selv – at akkurat nå er det meg og alt annet, men alt annet kommer en dag til å være borte, og da er det bare meg. Hva gjør jeg da? Jeg synes ingenting er bedre enn å være alene, men jeg er livredd for å være alene. Mon tro om jeg liker det like godt om jeg plutselig mister alternativene.

    Jeg får så tunge støvler av å tenke på det.

  4. Ingen mennesker er like, alle mennesker har ulike behov. Ikke alle maa flytte paa seg, maa reise, for aa foele at de gjoer det som er rett for seg selv. Men noen maa det, for de er skrudd sammen paa den maaten. Jeg tror det alltid har aa gjoere med personen sin personlighet, ikke hva som er rundt dem, som gjoer at de reiser eller flytter.

    Og det er som emelie sier, folk kommer alltid tilbake.

    Beklager mangelen paa de siste vokalene i det norske alfabetet. Apropo reise saa er jeg paa reise, for tiden i Buenos Aires, Argentina. Kjemperart =D

  5. En venninne av meg forklarte hennes behov for å bo i utlandet med at det var først når hun satt med følelsen av å se på norge og vennene hennes og det livet hun har/hadde hjemme gjennom et slags mikroskop at hun forsto hvor fint hun hadde det og hvor mye ting betydde for henne…

    Og det kan jeg være ganske enig i. (og sikker mange andre også…)

    Men, alle kommer tilbake igjen, en eller annen gang (helt sant)

    ;o)

  6. Hey, That’s No Way To Say Goodbye
    Leonard Cohen

    I loved you in the morning, our kisses deep and warm,
    your hair upon the pillow like a sleepy golden storm,
    yes, many loved before us, I know that we are not new,
    in city and in forest they smiled like me and you,
    but now it’s come to distances and both of us must try,
    your eyes are soft with sorrow,
    Hey, that’s no way to say goodbye.

    I’m not looking for another as I wander in my time,
    walk me to the corner, our steps will always rhyme
    you know my love goes with you as your love stays with me,
    it’s just the way it changes, like the shoreline and the sea,
    but let’s not talk of love or chains and things we can’t untie,
    your eyes are soft with sorrow,
    Hey, that’s no way to say goodbye.

    I loved you in the morning, our kisses deep and warm,
    your hair upon the pillow like a sleepy golden storm,
    yes many loved before us, I know that we are not new,
    in city and in forest they smiled like me and you,
    but let’s not talk of love or chains and things we can’t untie,
    your eyes are soft with sorrow,
    Hey, that’s no way to say goodbye.

  7. ok.

    difference: jeg har alltid tenkt at både folkehøg og ensom på hybel er ting jeg ikke har lyst til, men mennesker forsvinner rundt meg hele tiden, og de forsvinner faktisk dit. til folkehøg både her og der. på vgs var vi en bra gjeng som intenst hatet folkehøg, eller høggere som vi kalte det. skal du bli høgger? spurte vi når noen søkte seg dit. også, pang, søkte en av gjengen seg dit. han fikk gjennomgå også, men han dro og kom tilbake og hadde funnet seg sjæl. han om det. å ja, han sa også at han hadde utviklet seg mye mer enn alle vi som hadde vært i oslo det året. javel. igjen, han om det. hahaha.

    emelie: ja, det gjør de, men det er ikke alltid det samme. noen ganger går det ikke an å komme tilbake, ikke på samme måten. andre ganger kommer de tilbake, og det er som om de dro dagen før og bare var borte et døgn.

    desirée: jeg tror vi begge vet at det ikke egentlig er vår feil, men man kan ikke noe for at man tenker på det allikevel. kanskje det er litt som en fobi? jeg har en fobi for oppkast, selv om jeg vet at det ikke er farlig, men jeg er redd for det for det. jeg kan liksom ikke noe for det.

    trine: jeg får også tunge støvler av det, altfor tunge, men så må jeg spise mat med krummis og tobias og smile og le av fine ting, og da blir støvlene litt lettere.

    ymse: håper du har det fint på tur. ellers, se svaret til desirée. forresten: jeg har ingenting i mot å reise, jeg elsker å reise. men jeg vil alltid hjem igjen. jeg kunne ikke bodd noe annet sted. det var det jeg ville si. jeez, jeg reiser jo flere ganger i året, med tog og buss og det som verre er, jeg vil dra på interrail alene en gang, jeg må bare finne en kattepasser og spare opp nok penger på min lille bokhandel-lønn.

    camilla: det var en fin måte å se det på. 🙂

    mette: det er en del som har sagt at den norske oversettelsen var dårlig. jeg leste den engelske, men skrev tittelen på norsk fordi jeg får færre spam-kommentarer når det er norsk overskrift.

    john: <3

  8. fy faen, Linn, du skriver aldeles captivating. det griper tak. la meg bare si det.

  9. Jeg skal alltid være i Oslo. Så får bare folk dra fra meg også. Ei ville det en gang. Jeg kommer også alltid til å gå i de samme gatene og dingle med beina på de samme stedene, så får du huske på det, kanskje vi kan gjøre det sammen i blant, eller bare vite at det er en annen i denne byen som har slått røtter.

  10. For ganske mange år siden nå, studerte jeg utenlands i et par semestre. Det var en god opplevelse, men jeg forlater aldri landet så lenge en gang til – det er her jeg hører hjemme.

    Dessuten er det fullt mulig å ha flere steder som er hjemme, selv har jeg tre, og som andre her sier – det finnes de som kommer tilbake. Jeg kom tilbake selv.

    Noen finner stedene de er hjemme, andre finner dem ikke. Noen har ro, andre ikke.

  11. Linn: Takk for klemmen, den var fin 🙂 Jeg kom på etterpå at stående klemmer er best og at jeg ubevisst pleier å løfte det ene beinet når jeg klemmer stående, som jenter i anime.

  12. Jeg hadde slike planer engang, -å bli ferdig med vgs, og så bare reise fra land til land og lære språkene… ingenting skulle stoppe meg, iallefall ingen mann/gutt. Men før jeg var ferdig med vgs, dukka det jammen opp en luring likevel, og her sitter jeg; gift tobarnsmor med hus, bil, hund,katt, skilpadder og fisk, millionær i gjeld. Haha… 🙂 Ble ikke noen utenlandstur på meg nei, annet enn de jeg har hatt med mannen min da..:)
    Det du sier om å være voksen.. Hmmm.. det har nok ikke noe med ALDER å gjøre.. det har nok mere med ens handlinger og holdninger, -sånn ser iallefall jeg på det..:)

  13. «Er det sånn at du bare finner deg selv på folkehøgskole eller i en ensom hybel i en hovedstad i Europa? Er det der alle er? Dessuten har jeg aldri helt skjønt meg på dette med å finne seg sjæl. Jeg er jo her.»

    åh, hva jeg har grublet på det. og grått. og bannet. og grått. og vært kvalm og kald og varm og elsket med hele meg.

    du er så bra, du. derfor blir jeg oppriktig lei meg når du har det vondt.

    (du slettet posten, så jeg gikk inn hit og leste litt. vi er ikke fornuftige, det er smerten som snakker for oss.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.