Jeg burde rydde, men jeg skriver. Jeg burde skrive dagbok, men jeg skriver bedre her, på et tastatur. Jeg burde spise, men jeg drikker te. Jeg burde gå ut, men jeg er inne. Jeg burde stå opp tidlig, men jeg ligger lenge og leser og spiller tetris og har dårlig samvittighet og føler meg dum når jeg står i dusjen. Jeg burde lese bøker, men jeg skriver. Jeg burde lese pensum, men jeg slapper av når jeg bare ligger en uke foran skjema, det blir fort tre uker bak, jeg vet det, jeg vet det så altfor godt. Jeg burde lage vaffelrøre, men jeg skriver. Jeg burde vaske opp, støvsuge, tømme kattedoen, rydde vekk rotet, sette på plass cd’ene, brette sammen teppene, re opp senga, lære katten å ligge stille, men jeg skriver. Jeg burde lage den kalenderen jeg lovet å lage på nyårsaften, jeg burde skrive de brevene jeg lovet å skrive for et halvt år siden, jeg burde ringe deg og si unnskyld, jeg burde sitte ved siden av deg og ikke forvente at du skal si noe for at jeg skal føle meg bedre, når det er du som ikke føler deg bra, jeg burde kle meg opp pent og få deg til å ville ha meg igjen, jeg burde gre håret etter at jeg har vasket det, og ikke bare se på at det blir rotete, overalt, i håret, i hybelen, i livet. Jeg burde se de filmene jeg har kjøpt og høre på de cd’ene jeg har kjøpt og ikke bare ville ha nye, nye, nye. Jeg skal stå opp tidlig og drikke te, høre på radio og lese aviser, spise frokost og dra på jobb. Jeg skal lese bøker på bussen og ikke bare høre på de samme sangene om og om igjen, mens jeg stirrer ut av vinduet på utsikten som aldri forandrer seg.
Jeg forteller deg om den sangen til Bloc Party som jeg hører på om og om igjen, fordi jeg liker den og blir trist av den. Jeg sier først den siste setningen, den her: Concerned mothers of the west, teach your sons how to truly love, og jeg tenker på deg og deg og deg og deg, og jeg vet allikevel at det ikke er noe man lærer seg, det er bare noe man gjør, men vi gjør det på så forskjellige måter og når jeg elsker deg, så elsker jeg deg på en annen måte enn du elsker meg. Det er forventningene, skriver jeg og sier jeg, förhoppningar och regnbågar, det er vår egen feil at vi blir skuffet, det er ingen andres feil, tenker jeg og skriver jeg og sier jeg. Hør nå, sier jeg. I… I have decided… at twenty-five, something must change, synger han og han er 25 og jeg sier, med min mørke og monotone stemme, at det kommer til å komme en ny sang om fem år, der han er tredve og synger akkurat det samme, om igjen og om igjen, nå skal det bli annerledes tenker de, og det blir aldri det. Det blir aldri det.
Er ikke det deprimerende, spør du?
Ja, sier jeg. Men nei. For sangen er så fin, og hverdagen er også fantastisk, tenker optimistiske, naive, håpefulle og dumme meg.
Ærlighet varer lengst. Og nå begynner snart en ny uke og det er nye muligheter til å være flink og gjøre alt det man skulle ha gjort i forrige uke. Jeg har en følelse av at det ikke kommer til å skje for min del. Men kanskje du er flinkere.
Ja sannelig roter det seg ikke til, både i håret og i livet.
Jeg vet hvordan det er, med ting som hoper seg opp. Utsettelser. Jeg var, for eksempel, akkurat nå igang med å rydde rommet. Men så «skal man bare» sjekke om noen har skrevet noe spennende, også hadde du skrevet, så da leste jeg, og nå skriver jeg kommentar. Selv om jeg egentlig ikke engang skriver noe fornuftig, så gjør jeg heller det enn å gjøre noen av de tingene jeg egentlig burde gjøre. Det er typisk. Typisk meg. Og tydeligvis er jeg ikke alene. (:
Den Bloc Party-sangen er så nydelig! Jeg misunner virkelig folk som alltid får gjort det de skal uten å prokrastinere…jeg bestemmer hvert år at jeg skal bli sånn, tape i VM i prokrastinering i stedet for å vinne. Det funker aldri, men man kan da ikke gi opp!
Jeg gikk forbi en bokbutikk i London hvor det bare duftet boksider lang vei, da tenkte jeg faktisk på deg! 🙂
Du snakker alltid om enkeltlåter i innleggene dine, ta å legg ved en link! (zhare.com \ yousendit.com) Slik kan alle som leser oppdage disse artistene du snakker om, og tjohei, bedre for meg, bedre for deg, og jammen meg bedre for artistene også.
Kunne, burde, skulle… På mange måter ubrukelige ord å leve etter. Kan, vil, gjør og nyter derimot… De fungerer langt bedre.
Kunne du der og da egentlig gjort det annerledes, uten ettertankens klokhet?
Jeg burde egentlig gjøre lekser, eller lage mat, men isteden sitter jeg her og leser fine blogginnlegg.
Og selv om jeg vet at jeg senere idag kommer til å irritere meg over det fornuftige jeg kunne ha gjort isteden, føles det akkurat nå fint å sitte her og lese.
Og hverdagen er jo fantastisk.
Hei! Her er jeg, det tok meg en uke å finne igjen lappen på gulvet med adressen hit. Jeg tror ikke jeg skal kvisse i dag, men jaffal, det hadde vært kjempehyggelig av deg om du brant meg demoen (eller EP’en?) som jeg fikk tatt fra meg. Du kan jo adde meg på facebook eller? 🙂 Siri