«Jeg dør når hun snur seg»

Fredag kveld sto jeg og ventet på bussen til konsert. Jeg skulle gå alene, for Tim spilte konsert på John Dee i forbindelse med arrangementet Rock mot kreft, og ingen kunne være med, så jeg tok saken i egne hender, kjøpte billett på posten og fortalte mannen i skranken om hvor fantastiske de var. Kos deg på konsert, da, sa han og jeg smilte og sa takk og hadet bra, så gikk jeg på jobb, tidlig i all snøen.

Da jeg senere sto og ventet på bussen, (jeg hørte på min nye, røde mp3-spiller som har en shuffle-knapp som bare velger band på b og d, eller t, noe som tilsier bloc party, deftones og tool for øyeblikket, siden jeg fikk spilleren av bestekameraten som hører mye på disse bandene) sto jeg og tenkte på kvelden som ventet meg, jeg var sliten etter jobb, men gledet meg til konsert og jeg tenkte: I kveld skal jeg være cool. Jeg skal være musikkjournalist-cool, hvis de snakker med meg, skal jeg ikke si rare og dumme ting, som jeg har en tendens til å gjøre når de snakker til meg, men jeg skal være übercool og svare med gjennomtenkte spørsmål der det passer seg, og korte, konsise, kanskje litt morsomme svar der det skulle passe seg. Så fant jeg ut at bussen gikk ti minutter senere enn det jeg trodde og gikk heller til neste stoppested med musikken min, kent for øyeblikket.

Etter at Den döda vinkeln fadet ut tenkte jeg at jeg ikke hadde så god tid, så jeg løp til stoppestedet etter å ha sett at klokken på mobilen viste 21:11 og bussen var rett rundt hjørnet. Da jeg kom på bussen et minutt senere og skulle sette meg ned, fant jeg ikke mobilen. Jeg gikk av på neste stoppested og brukte så en time på å lete etter mobilen på den strekningen jeg hadde gått og kanskje mistet den, enten var den blitt plukket opp av noen, eller så hadde jeg aldri mistet den i det hele tatt, men rett og slett blitt lurt av en mobiltyv med raske hender på bussholdeplassen eller på vei inn på bussen. Jävlar, sa jeg høyt til meg selv og trasket så til en ny buss, som tok meg med til konsertstedet, jeg gikk glipp av det første bandet og så satte jeg meg bare ned ved et bord som ble ledig da det andre bandet gikk på scenen og skrev i dagboken min om hvordan en ussel mobiltyv nå sikkert ringte til Saudi-Arabia for mine penger.

Så kommer Morten i Tim (han heter rett og slett Morten i Tim, aldri bare Morten, alltid Morten i Tim, akkurat som at Gunnar er Gunnar i Tim, Torgeir er Torgeir i Tim, osv, dere skjønner tegninga) gående forbi bordet og han ser meg og sier hei, hvordan går det, og det er her resten av kvelden går i vasken, for Linn, hun er ingen cool musikkjournalist-tjej eller hipster eller rolig og sosialt intelligent på noen måte, så hun sier som svar på dette spørsmålet som ingen egentlig forventer noe annet svar enn ”ja” på: Njeaei. Ã…, sier Morten i Tim og ser på meg med spørrende øyne, og musikken fra bandet er høy og vi må rope, og i stedet for å bare si at mobilen min er borte vekk og at jeg er litt sint for det, så sier jeg bare lang historie, og vifter med hånda, så sier jeg tafatt at jeg gleder meg til konserten og han tar meg på skulderen og sier at han håper det blir bra.

Så, der sitter jeg, alene på konsert og sier så at det ikke går så bra og sier så at det er en lang historie. Jeg får trøsteøyne fra Morten i Tim hver gang jeg møter blikket hans og jeg føler meg, som vanlig, kjempedum. Hva er greia med at jeg ikke klarer dette med å konversere som et normalt menneske med visse mennesker? Hvor er min normale attitude når jeg går inn i konsertlokalet til favorittbandet mitt? Dette er bandet som har fått meg til å gjemme meg under bord når de har gått forbi, til å stamme og stotre når de snakker med meg, til å føle meg litt tilbakestående mens venner av meg har tatt bilder av meg sammen med flere av medlemmene, og jeg gjør dette hver gang. Hver eneste gang. De må jo tro at jeg er konstant rar.

Men greia er bare: Jeg er forelska i Tim. Det er grunnen til at jeg går alene på konsert med dem. Det er grunnen til at jeg reiser lange avstander for å se dem spille, selv om jeg har sett det mange ganger før nå. Det er grunnen til at jeg blir 14 år gammel når en av dem snakker med meg. Det er grunnen til at jeg bare loker og stotrer og stammer og sier dumme ting, a la I carried a watermelon, jamfør Dirty Dancing. Men det er også grunnen til at jeg, sint og frustrert over å ha mistet mobiltelefonen min, allikevel får frysninger på ryggen og sommerfugler i magen når disse heltene går på scenen på John Dee og setter i gang med å spille disse låtene jeg har hørt tusen ganger før og aldri blir lei av. Jeg lener meg mot en stolpe like ved utgangen, litt i bakgrunnen, helt alene, og er tvers gjennom lykkelig gjennom hele konserten. De er så bra, så sjarmerende på scenen, så unike og utrolige og fantastiske hver eneste gang. Jeg klarer ikke å stå stille på den instrumentale åpningslåta, jeg klarer ikke å slutte å dirre i kroppen under refrenget på Insomnia, jeg klarer ikke å slutte å smile når de spiller introen på Midt i byen, jeg klarer ikke å ikke le når de forteller om tilblivelsen og inspirasjonen til Familien Vik.

Lübeck kom i fjor og ble kåret til et av årets ti beste album i Bergens Tidende, neste album blir tusen ganger bedre, for de nye låtene er om mulig enda sterkere og bedre og mer unike enn de gamle og gode. Jeg diskuterer dette med Krummis og vi slenger ut våre favoritter, Barbie og Ken som er en av de vakreste tekstene de har skrevet noengang, jeg holder knappen min på Insomnia som er en håndgranat av en sang, den smeller så høyt i hodet at du blir nummen i kroppen etterpå, samtidig som den stryker deg langs nakkehåra når Morten (i Tim, haha) synger de rolige versene. Den gamle traveren Julia som enda ikke har fått plass på noen skive, som er den mest sjarmerende låta om en forelskelse noengang, vi spinner, flyter, renner og puster, fryser og brenner når vi hører den. Lista er lang og jeg tenker, mens jeg står der alene, at det gjør ingenting at de alltid spiller til ti minutter etter at den siste bussen min hjem har gått, jeg kan betale for drosje i dyre dommer hver gang, så lenge de fortsetter å gi meg den følelsen. Den følelsen som jeg bare får på konsert med disse gutta. Selv om jeg alltid slår meg selv i hodet når jeg går derfra, sniker meg ut med en gang de er ferdige med å spille, ser sjenert ned i bakken hvis jeg ser dem ute blant vanlige dødelige, med en øl i hånden og et smil om munnen, slitne, men glade etter enda en vellykket konsert.

Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å gå bort og si: Fy faen, dere er best i verden, og være cool som de andre bra fansene de har, det er bare det at det ikke går an. Jeg klarer det ikke. Jeg var med backstage en gang og jeg stirret ned i cola-flaska mi og svarte med enstavelsesord når de spurte meg om noe og selv om jeg var glad da vi kjørte hjem, med trommisen i baksetet, midt på natten, og selv om jeg nesten ikke fikk sove da vi endelig var hjemme, fordi jeg var så oppspilt, så tenker jeg nå bare tilbake på det med en flau følelse i magen. Jeg er bare en dårlig fan sånn sett, jeg har ingenting å komme med, jeg har ingen morsomme historier å dele på nachspiel, jeg har ingen intelligente ting å si om hvordan konserten var, ingen konstruktiv kritikk å gi dem på noenting, fordi at for meg er de bare best i verden. Uansett. Og det er ingenting jeg kan stille opp med mot det.

Så jeg tar på meg jakka når de har gått av scenen og finner en drosje rett utenfor John Dee og kjører hjem, uten mobiltelefon og med færre penger på kontoen enn det egentlig skulle vært lov til når det er nesten en måned til lønning. Men jeg gleder meg allerede til neste gang jeg skal bevise min udugelighet som samtalepartner før en konsert, for det er verdt det. Alt sammen. Alle pinlige øyeblikk, alle dumme ord, alle målløse og måpende forsøk på å gjengjelde de hyggelige åpningsordene deres. Tim er best i verden og jeg håper 2008 bringer flere sånne pinlige øyeblikk med påfølgende fantastiske konsert-opplevelser enn det 2007 gjorde. Det var bare det jeg ville si.