Jeg leser, jeg skriver ikke. Â Jeg går, sakte fremover, med en bok i hendene, nedover en bakke, langs en fortauskant, over en bilvei, et gangfelt, inn på dagligvarehandelen 200 meter unna døra mi, ned til Middelalderparken og en festival som jeg endte opp med å forlate etter at Johan Harstad hadde lest et utdrag fra sin nye bok, som jeg da allerede visste at jeg kom til å lese, flere ganger, og gi bort til alle jeg kjenner. Kjente. Hvorfor er vi så glade i Albert Ã…berg? Fordi han ikke har hår, svarte Bjørn Esben Almaas. Eller, det er fordi han er så redd. Fordi han ikke er redd for å være redd. Jeg er redd for å være redd. Jeg er redd for å møte blikket til noen og se at de ikke møter mitt, med vilje. Jeg vet de ser meg, har sett meg, vet at jeg er der, at jeg ser at de ikke ser.
Men jeg er ikke redd for å si Hurra når Bjørn Esben Almaas introduserer Johan Harstad, selv om jeg satt helt alene i bokteltet, med vesken min som nærmeste nabo. Det satt mennesker rundt meg, andre var også alene, man er alene hele tiden. Når man lager te, når man går til butikken, når man leser en bok der noen en gang skrev om at mine bokhyller var bokhyller alle bøker drømte om å bo i. Jeg ser på bokhyllene mine, og hvis jeg hadde vært en bok, ville jeg gjerne bodd der. Så kan du nå mene hva du vil. Dere alle sammen, kan tro og mene hva dere vil. Det er lov, det. Det er det vi har meninger til. Ã… mene dem.
Jeg lyver når jeg sier at jeg ikke har skrevet, for jeg skriver mer enn noengang før, men jeg skriver ikke her. Eller der. På internett. Jeg skriver i bøker, med kulepenn, i den grønne stolen på kjøkkenet, foran vinduet, eller ved det hvite skatollet, eller i sengen. Jeg skriver om helt hverdagslige ting, skriver ting jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg skriver, hvem skal ville lese dette? Men så tenker jeg på Ragnar Hovland og hans Ei Vinterreise, der de fineste delene er dagbokdelene, som ikke egentlig handler om noe, annet enn filmene han ser, musikken han hører på, tingene han gjør, men så tenker jeg igjen: Men Linn, det er Ragnar Hovland… Heldigvis fortsetter jeg å skrive.
Jeg leser når som helst, hele tiden, mer enn før, når jeg går og når jeg står, og dermed skriver jeg mer. Jeg aner ikke hvor tiden til alt dette kommer fra, om den kommer fra at jeg sover mindre, spiser mindre, gjør mindre på jobb? Nei, jeg vet ikke. Jeg skriver ut pensumlister og snart skal jeg klippe håret. Jeg skal sitte på bibliotekene, der det er stille, og jeg skal lese og skrive, mest sannsynlig mer utenfor pensumlistene enn innenfor. Det er ikke pensum som er viktig. Jeg er fornøyd med å være en dårlig student. Jeg er snart ferdig med det. Det er greit for meg, sier jeg, det er greit. Jeg liker det. Jeg tør å være middelmådig, det hadde jeg aldri turt før. Jeg tør å mene at jeg ikke liker det vi lærer, at jeg ikke føler jeg trenger det. At jeg gjør akkurat det jeg trenger for å stå, at jeg går frisk og rask ut etter å ha hørt eksamensresultatene, som andre ville grått over, men som jeg skåler for, sier: Hurra for vel overstått, nå er jeg et skritt nærmere ferdig.
Ferdig.
Jeg hadde ingenting fornuftig å si, men dette er det jeg gjør om dagen. Jeg jobber, skriver, leser, leser, skriver, leser, jobber, sover, leser, leser, skriver, spiser, leser, kysser, tar av meg alle klærne, tar av ham alle klærne, kysser, sover, leser, leser, leser, leser, elsker, lever. Jeg vil gjerne grille og bade litt til før sommeren blir til høst, men det klarer jeg nok å få til. Ingen vits å bekymre seg. Det årner seg. Jeg leste gjennom en dagbok fra jeg var 18 og sønderknust, leste samtaler med ham jeg hadde glemt at jeg hadde. Det var både vondt og fint at jeg hadde glemt dem. Jeg trodde ikke jeg var en sånn som glemte sånne ord, men det var jeg visst. Kanskje det er derfor jeg skriver. Fordi jeg ikke skal glemme alt, som til syvende og sist er så langt fra ubetydelig.
Hurra.