You can’t take a picture of this, it’s already gone

Claire setter seg inn i bilen og kjører, men før hun starter bilen setter hun inn en cd hun har fått av han hun senere skal gifte seg med. Jeg ligger i hybelen min, det er midt på natten, og jeg gråter. Det er varmt ute, det er juni, eller juli, jeg husker ikke, det er pappesker her fortsatt, ikke like mange bilder på veggene som nå, og jeg er nyinnflyttet og sommeren skal vare evig. 2007 starter ikke her, men dette er et av de definerende øyeblikkene. Jeg så den siste episoden av Six feet under to ganger den natten, og en gang til morgenen etterpå. Og jeg gråt hver gang.

Da 2007 begynte, gikk jeg fra en koselig middag hos Simon og Caroline, med flotte mennesker. Jeg tok på meg vottene mine mens mennesker sendte opp raketter rundt meg, og jeg hørte på Heartbeats og Crosses av den godeste José som spiller på öya-festivalen i 2008. Den konserten er nyårsforsett nummer en.

I januar ble jeg sammen med Lars, han kysset meg første gang med en pakke smør under armen. Før det hadde jeg sovet i sengen hans en hel helg, etter at jeg ba ham på tim-konsert og kysset ham på kinnet foran alle menneskene på John Dee. Det kjentes i alle fall sånn ut. I april spurte Morten i tim meg om hvordan det hadde gått, og jeg fikk applaus da jeg sa vi var kjærester.

Qvist legges ned, og akkurat som med farmor savner jeg den mer og mer som tiden går. I januar og februar hørte jeg på Jenny Wilson, sov mye i Lars sin seng, jeg gikk hjem med Morten Abel i headsettet som sang om å leve i en lang, lang b-film, en bra en. Jeg smilte. Lykken var verdens beste kollektiv og sjekketips fra Christoff, som ba meg om å bare ta Lars, for det kom til å gå kjempefint.

I desember satt vi på förfest hjemme hos Krummis i Larvik og hun lente seg mot meg og sa: Dere har jo snart vært sammen i ett år? Ja, sa jeg, men ikke si det så høyt, for da blir han redd. Så lo vi. Hva da? sa Lars. At vi har vært sammen i ett år den 29. januar? Så drakk han en slurk av ølen sin, og Krummis var imponert.

I februar hadde jeg influensa sammen med Krummis, i kollektivet deres, og Lars lagde tomatsuppe til oss i lunsjen sin. Jeg leste The silent world av Travis Holland, som ble utgitt i juni under tittelen The archivist’s story. Den er fortsatt en av de beste bøkene i 2007.

I mars kom jeg meg på Damien Rice-konsert uten billett, og ble forelsket i oppvarmingsbandet, BellX1. Jeg fant Kristofer Ã…ström på Platekompaniet, fordi han som smiler med øynene satte det på. Jeg sendte den til Sigmund etter at han hadde ringt meg for å si at det var trist når den store kjærligheten fant seg en ny.

Jeg leste Saman er ein mindre aleine etter å ha fulgt Krummis til flyet og sittet på Gardermoen en hel natt med Scrabble, kaffe og snakking om kärleken som var så langt borte. En jeg kjente en gang ble drept for noen svarte penger og jeg blir fortsatt svart inni meg av å tenke på at mennesker gjør sånt mot hverandre.

I mai fylte jeg 21 i et mylder av smil og flotte mennesker og jeg fikk flere bilder å henge opp på veggene mine i min lille, nye hybel med blå dør og gangavstand til öya-festivalen. Lars fikk blindtarmbetennelse, Krummis ble forlatt og Frøydis flyttet ut. Vi feiret 17. mai allikevel og Krummis lånte en drillstav av en av de andre drilljentene i Baltazars magical marching band.

I juni tenker jeg at sommeren kommer til å vare evig, jeg flytter inn i hybelen som er full av maur og sitter på en brygge på Sognsvann med Krummis og dingler med bena. Vi griller for å slå den gjennomsnittslige nordmann. Mia blir nabo, og jeg drar til Paris og gråter når en franskmann kjefter på meg fordi jeg ikke snakker fransk. Paris er finere om høsten med en bestekamerat, enn om sommeren med en kjæreste, det hadde jeg ikke trodd.

Juli er våt og gjørmete, men jeg er allikevel lykkelig på Red hot chili peppers-konsert og Lars er full og fin med regnjakken sin. Jeg har en fin hengekøye-samtale med Krummis og Thomas før Slottsfjell-festivalen, der vi finner noen fine sannheter om forhold. Jeg bor hos kjæresten min i Larvik og bader naken for første gang.

I august går jeg alene til öya-festivalen med La det bare bli blåmerker igjen i hendene mine foran meg i nedoverbakken, jeg finner ut at jeg akkurat da foretrakk litteraturteltet foran konsertene, og konstaterer at Hässelby er årets bok etter ti minutters høytlesning av selveste Johan Harstad. Jeg går hjem tidlig siste dagen og er lei av festival. Farvel Falkenberg er årets film, og cd’en jeg hørte mest på i august er Coco Rosies Noahs ark.

I september leser jeg No one belongs here more than you og tim kommer endelig ut med Lübeck. De dedikerer May Irene til meg på konserten og jeg svever hele veien hjem, mens jeg banner høylytt sammen med Lars og Thomas. Jeg leser Boktyven og kent slipper Ingenting på singel. Jeg hører på den på repeat i fire timer og skriver et brev til Rune. Tobias kommer inn i bildet en eller annen gang, og torsdagene blir faste vaffeldager på Uglemor, fulle av latter og Scrabble.

London i oktober er grå, som den byen gjerne er, og jeg trives best alene på t-banen med Aksel Sandemose og mitt lange skjerf. Jeg savner Lars og skulle ønske han også savnet meg. Malin og jeg hviner på musikal og får vite at det er John Owen Jones’ siste kveld i hovedrollen, og jeg sitter på første rad og sier til Malin at vi må dra til Broadway neste år, for det er dit han skal. Jeg har tårer i øynene når han tar applausen med tårer i øynene selv. Janne og Alex redder meg fra mitt håpløse selv ved å invitere meg på indisk mat siste kvelden min i London, før jeg tar verdens tidligste fly hjem. Jeg spiser frokost på flyplassen og håper at alt blir bedre når jeg bare kommer hjem. Hjemme vinner vi quizen for første gang og jeg feirer med å bruke ølbongen min på en 7up.

Jeg leser årets beste bok i november og gråter når jeg er ferdig med den. Vi drar for å besøke S i København og rangler en hel natt, han var fantastisk den helgen. Jeg hører på gamle mixtapes igjen og kent kommer endelig med sin nye skive, Tillbaka til samtiden. Krummis og jeg løper til Platekompaniet for å kjøpe den sammen.

I november har de konsert og jeg føler meg utilpass og prøver å lette på stemningen ved å by på sjokolade. Det funker litt. I desember savner jeg farmor og gruer meg til jul, men feirer allikevel en god en hjemme hos pappa. Jeg får radio. S loker og gjør meg sint og forvirret, og romjulen tilbringes foran den grå dagboken min. Jeg hører på Apologize av Timbaland om og om igjen og leser det første essayet i Hjemmelekser fem ganger, en halv gang høyt for S, men jeg slutter, for alt er ødelagt og jeg gir ham en halvhjertet klem og føler meg rar og utilpass. Jeg drar hjem til Lars og ser Stranger than fiction sammen med ham og Krummis, hun sovner, men Lars likte den godt. Jeg føler meg vellykket som har funnet en film han liker.

Vi drar på juleball i Larvik og jeg føler meg rar og utilpass, som jeg har gjort en del i det siste når vi er ute blant mange folk. Jeg vet ikke når jeg pådro meg denne sosiale downsen, men den er i alle fall der. Vi drar hjem tidlig, men sovner veldig sent.

I 2007 har jeg altså utviklet sosial downs i sterkere grad enn før, selv om jeg var ute på byen en gang i oktober og la meg ikke ned ved siden av Lars før kvart over fire, og det var selv om jeg takket nei til nachspiel. Jeg har badet naken og lest veldig mange bra bøker. Fått meg kjæreste som husker datoen vi ble sammen og blitt både venn og uvenn med min forvirrede ekskjæreste. Jeg har fått en ny venninne som heter Tobias og er noe av det beste som har skjedd meg, selv om han hele tiden hevder at det er den verste kvelden i hans liv når vi er sammen. Krummis og meg har hatt enda flere latterkramper og blitt enda mer like, og kanskje enda mer ulike. Vi har skapt den harde kjernen i det beste quiz og spill-laget i historien, Nederlaget og fått utallige kudos for flest minuspoeng. Jeg har fått ny jobb i en liten bokhandel som har veldig mange bøker og bestemt meg for at det ikke er verdens ende om jeg ikke får fullført studiene mine før jeg blir 26, om det ikke funker som det skal nå i 2008. Jeg har lest 80 bøker og skal lese flere i 2008. Og Breathe me av Sia er årets låt. Takk for meg.