Jeg hører på Sufjan Stevens juleboks. Nei, det er løgn. Jeg hører på den ene sangen på den ene av de fem (seks?) platene som juleboksen inneholder. Jeg måker ikke snø i oppkjørselen, vi har ingen oppkjørsel, og heller ingen snø. Lillesøsteren min rømmer ikke til skolen med bøkene sine, hun låser seg inne på rommet sitt og ser på filmer på flatscreen’en hun arvet av farmor, hvor enn absurd det høres ut. Jeg fikk speilrefleks-kamera, hun fikk flatscreen-tv. Det var ikke farmor sitt, det var hennes penger, bare. Jeg rydder i mammas jakker og gamle vesker, hun har flyttet og bor i pappesker og oppussing og er motløs, slik jeg var da jeg flyttet selv, slik jeg blir når jeg skal flytte igjen. Jeg rydder i tingene hennes og i det jeg drar opp telys fra lommene hennes for femte gang, så spør jeg irritert: Hva har du telys i lommene dine for?!? Og hun svarer, fra kjøkkenet, helt rolig: Fordi jeg har vært på grava.
Jeg føler meg dum og spør om hun bruker telys på grava, om de ikke blåser ut fort. Nei, det er en lykt der, svarer hun. Ã….
Jeg har ikke vært på grava siden 17. mai, jeg husker datoen og dagen. Jeg plukket blomster og sang May Irene for henne, tok et bilde av buketten som lå der foran navnet hennes. Så gikk jeg til min gamle ungdomsskole og så på alle menneskene, alle disse menneskene med navn og hjerter, bunad og blomster, smil og tårer. Hva er favorittfilmen deres? Har de noengang elsket noen så høyt at de kunne reist jorden rundt ti ganger bare for å ta på dem en siste gang? Jeg lurer på dette når jeg ser alle menneskene.
Den sinte buss-sjåføren overser kjæresteparet som har fått lov til å komme på i all hast på rødt lys, de rakk den såvidt, og de ler av ham og måker seg vei gjennom menneskene som står i midt-gangen og jeg hører buss-sjåføren mumle sint til seg selv. Jeg ser på ham og tenker: Elsker noen deg? Har du elsket noen? Gjør du det nå? Hva liker du aller best å spise til middag? Hva er det fineste noen har sagt til deg noensinne?
Pappa ringer meg mens jeg sitter på uglebo etter siste eksamen, Harry Potter ligger på bordet fremfor meg og Tobias ler av noe Krummis nettopp har sagt. Jeg skal feire jul hos pappa, alene i farmors hus. For første gang. I fjor var første gang jeg feiret hos mamma. Julaften er en evig klump i halsen, lomma full av telys og hjertet fullt av tomhet. Jeg savner henne så fælt nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og det tristeste er at hun nå bare er et konsept. Et savn. Jeg husker ikke lenger hvordan det luktet av klærne hennes, eller hvordan maten hun lagde smakte, sånn helt eksakt. Jeg husker at ansiktet hennes var mykt selv om det var fullt av rynker. Og jeg husker at huden hennes var som papir, akkurat som Kevin Spacey beskriver sin egen bestemor i American Beauty. Men jeg vet at jeg savner henne, konseptet farmor. Jeg vant en dikt-konkurranse en gang fordi jeg skrev et dikt om farmor, under temaet hjemlengsel. Jeg husker ikke diktet og jeg fikk det aldri igjen, men jeg husker at jeg skrev noe om et varmt fang. Farmor.
Denne julen er full av stress allerede, pakkene rekker jeg ikke pakke inn, de ligger der, i en pose, om jeg noengang får overlevert dem før jul tviler jeg på, og da sjefen min sa at jeg bare kunne ta med meg julegaven fra ARK hjem i går, så jeg på den, sukket tungt og tenkte: Hvordan skal jeg få med meg den hjem? Nakken min er en knute, stram og hard, og tiden strekker ikke til. Jeg står bak kassa på jobb, i jule-t-skjorta som gjør at jeg ikke lenger er Linn, men bare en ansatt i ARK, og ser rundt i den lille pocket-butikken, lurer på hvilket bord jeg skal rydde først, hvilke bøker jeg skal prise først og sette ut, og plutselig skal jeg stenge og jeg føler ikke at jeg har fått gjort noenting. Senvaktene er umulige å bli kvitt, og bussturen hjem er jeg for sliten til å lese, selv Harry Potter.
Snart er det ny jobb, skriver kjæresten min til meg, og jeg hører på Sufjan Stevens, den ene sangen på den ene juleplata, og selv om jeg gråter og savner farmor og føler at advent komprimeres sammen til julestress på jobb, så smiler jeg mens jeg svarer at ja, snart er det ny jobb. Uten senvakter og slitne buss-turer hjem. Og snart er det jul og overstått. Enten pakkene er levert, åpnet, hentet eller glemt. Og jeg skal stå med telys og lykt på grava.
Savn i seg selv er egentlig et dårlig konsept.
Og hvis du lurer,
+ så har jeg elsket noen så høyt
+ den beste filmen jeg vet er «en hyllest til livet» fransk rar film sett på filmfestival i Trsomsø
+ jeg spiser aller middag sammen men noen, samme hva
+det fineste noen har sagt til meg er «du e nydelig» for meg slår det alt.
Jeg elsker bloggen din, du er så fantastisk flink til å skrive. Og dette innlegget spesielt. Bestemoren min døde forrige uke, så jeg vet ikke, det var et veldig veldig fint innlegg.
elisabeth: takk for fine svar, jeg lurer alltid. du må besøke meg i den nye butikken min også en gang. ark i storgata, den er liten og fin og har ordentlige bøker også, ikke bare pocket.
vutarie: tusen takk skal du ha. bestemødre skulle ikke hatt lov til å dø, men når de gjør det, så er det lov til å være lei seg. så lenge man måtte føle for det. farmor døde ifjor høst. det er både altfor lenge siden, og altfor kort siden.
Så fint at du skal begynne å jobbe der! Jeg står så ofte og venter på bussen der og ser på bøkene. Og så tenker jeg at det hadde vært fint om du jobbet der for da kunne jeg gått inn og sagt hei. Nå kan jeg snart det:)
Noe av det fine med å ha et hjerte, er at det husker på mennesker selv om de ikke tusler rundt på jorda lenger. Selv om du ikke kan ta på dem, få svar fra dem – så kan du tenke på dem, snakke til dem og huske dem. De vil alltid være der inne i hjertet ditt – til og med etter at man har fått Alzheimer så tror jeg hjertet vil fortsette å huske på mennesker som har hatt en mening i livet ditt.
Jeg kjenner igjen julestresset ditt Linn, jeg er spent på om jeg klarer min fantastiske plan om å skrive julebrev til alle vennene mine. Jeg tviler – men om de kommer litt sent så har jeg likevel fått gjennomført det. De skal få et brev alle sammen før jeg reiser til SørAmerika.
Oi, jobber du på Ark? Da tror jeg faktisk jeg kjente deg igjen når jeg var innom.
Uansett … Vakkert innlegg. Fikk tårene mine til å trille.
jeg savner mormoren min også, linn. min mormor og din farmor het det samme, jeg kommer egentlig ikke over det, jeg. de het det samme og vi savner dem akkurat likt.
Hva skal man med bøker når man har Strekhjerte? Jeg har kommet halvveis i så mange bøker før jeg har oppdaget at de egentlig er skikkelig dårlige og uengasjerende, og deretter lagt dem fra meg. Men Strekhjerte er som en bok jeg ikke vil legge fra meg, som jeg aldri vil lese siste side av. I morgen skal jeg har foredrag om Strekhjerte. Ønsk meg lykke til.
Jeg kommer Linn 🙂 Håper jeg rekker å se deg før jul. Jobber du der sånn veldig snart?
og faktisk, jeg har kjøpt endel pocet i det siste. Ditt verk.
elisabeth: jeg jobber bare litt der før jul, en dag i ny og ne, nå på mandag f.eks. 🙂 men rett etter nyttår er jeg der veldig ofte, det kan jeg love deg.
Du skriver så fint. Og når jeg leste spørsmålene du stilte til bussjåføren i ditt stille sinn, så gråt jeg nesten, og det var litt vondt (på grunn av ham), men litt fint også (på grunn av deg).