På kent-konserten gråt jeg ikke på grunn av sangene, jeg gråt på grunn av filmene de sendte bak Joakim og resten av guttene. De satte i gang med Generation ex og en dame i svart-hvitt fylte hele lerretet og det var ikke det at jeg syntes hun var vakker, men det var absolutt noe med henne. Øynene hennes lyste og med en gang hun sang første setning sammen med Joakim, så klamret jeg meg til jerngjerdet foran meg. Hun var så langt fra mitt skjønnhetsideal som det er mulig å komme, store lepper, innhulede kinn, langt blondt hår og antydning til silikonpupper der lerretet sluttet. Jeg har vanskeligheter med å forklare hva det var som gjorde at jeg ble så rørt av det, det var ikke som på Spektrum konserten deres i 2005, da de under Socker hadde bilde av en naken dame med englevinger og ryggen til publikum på lerretet, for det var et vakkert bilde som jeg virkelig ble rørt av, men dette… Det nærmeste jeg kommer å beskrive hvorfor hjertet mitt trakk seg sammen og tårene rant, er at hun rett og slett var styggvakker, at jeg fikk en følelse som kan minne om medfølelse eller sympati for den hjelpeløse framtredningen hennes, der hun virkelig fylte hele bakveggen på Sentrum Scene. Og det som også slo meg, var at hun så gammel ut, selv om hun kanskje er ung, stemmen er i hvert fall ung.
Eller kanskje jeg bare er helt ute å kjøre, for den andre filmen som rørte meg til tårer under den konserten var filmingen av en gorilla på Romeo återvändar ensam, ja, en gorilla, ikke mer, ikke mindre, de filmet rett og slett bare en gorilla. Og Linn gråter. Jeg visste ikke at jeg likte gorillaer så godt, unnskyldte jeg meg med da jeg fortalte det til vennene mine.
På t-banen til lesesalen på Blindern leser jeg ut The Amber Spyglass og jeg gråter når Lyra holder på å falle i døden, jeg gråter når Lady Salmakia dør rett etter å ha ledet Will og Lyra til sikkerhet, jeg gråter når Will og Lyra skjønner at de elsker hverandre, de såvidt voksne ungdommene som omfavner hverandre og ikke kan få nok av hverandre, men som så aldri mer kan ses. Dette er en bokserie jeg har lest tre ganger nå, og jeg gråter allikevel åpenlyst på t-banen, jeg hulker og jeg tuller ikke. Jeg blir flau over meg selv og trekker lua ned i øynene, tørker tårer med de allerede våte vantene og stirrer ut av vinduet, på Majorstua og Frøen, på vei til eksamenslesing som handler om alt annet enn magisk kjærlighet. Alt handler om alt annet enn magisk kjærlighet, gjør det ikke?
For en time siden leste jeg gjennom en gammel dagbok, og jeg gjentar meg selv. Jeg tror på alt det du ikke sier. Forrige gang jeg gjorde det, gikk det galt. Det gjør det sikkert igjen. Men jeg mener det allikevel, fullt og helt. Jeg tror på alt det du ikke sier, på godt og vondt. Det du ikke sier når du henger opp et polaroid-bilde av meg på døren din. Det du ikke sier når du kysser meg god natt. Det du ikke sier når du sender meg melding og lurer på om du kan få lov til å bli med til Prins William på julegløgg i dag. Det er greit.
Jeg også.
Man trenger ikke alltid si det med ord.
Jeg angrer på at jeg ikke dro på den konserten.
Linn du er så søt, og jeg blir så glad når jeg leser at du gråter. Ikke fordi jeg ønsker at du skal gråte, men fordi jeg føler meg litt lettet over å selv kunne gråte av de merkeligste ting. Det jeg tror, og som er min forklaring på hele meg selv. Er at jeg lar meg lett bevege, og av svært lite åpenbare ting.