Winter killing

På veien ned sovnet jeg med mixtapen fra januar 2005 mot hodet, våknet forvirret med hodetelefonene på snei og kent som hvisket: Kommer du att älska mig då? i øret mitt mens lyden av bussdekkene mot hard asfalt summet utenfor vinduene.

Vi var på vei til køben, fant frem, fant et bakeri å vente på mens vi prøvde å få kontakt med gutten som hadde ringt meg to ganger for å legge igjen veibeskrivelse som telefonsvarer-beskjed midt på natten mens vi satt på bussen og var på vei. Første melding var full av tull og fylleprat og latter, og han begynte med å si at veibeskrivelsene og de praktiske tingene fikk jeg ikke før i neste beskjed. Hadet bra. Neste beskjed fikk jeg ikke hørt ferdig, fordi batteriet mitt gikk. Vi fant Peter Bangs vej, og jeg trodde han bodde i 75, så vi gikk til 76 som var et bakeri og ble sittende der, som sagt. Etter mange forsøk fikk jeg en trøtt fyllestemme på tråden. Vi er på et bakeri i Peter Bangs vej 76, og vet ikke hvor du bor. Hvorfor er dere på et bakeri i Peter Bangs vej 76, jeg bor ikke i et bakeri. Nei, det vet vi jo, men de hadde strøm til telefonen og boller. Så kom han ut, i shorts og hettegenser og hentet oss, for han bodde selvfølgelig i 78.

Så var vi i gang, latterkramper under tepper og dyner, på kollektivkjøkken, bad og i stuer, på bussen inn til sentrum, på kafé, TP Musikmarked, teater-saler, brolagte handlegater, i parker, på 7-eleven midt på natten, på torg både her og der og til sist i tivoli, mange meter over den lysende julebyen, vektløs lykke, en bestevenninne i den ene hånden og en ex-kæreste i den andre.

Jeg tror ikke jeg vil inn på noen av samtalene, verken med min beste venninne eller min ex-kæreste, de handlet vel egentlig om det samme uansett. Over nachos med ost blunket jeg vekk tårene, fikk et spørsmål han har stilt en gang for mye, og forrige gang han stilte det vet vi alle hvordan det gikk. Denne gangen gikk det annerledes. Tror jeg.

Helgen var full av gjenoppdagede og nye internspøker, å sovne mens vi snakket om alvorlige ting med en spøkefull tone, og i halvsøvne registrere en finger som tegnet opp ansiktet mitt før vi alle tre forsvant inn i søvnen i sengene våre.

Ranglenatten bestod av champagne back-stage på teateret der han spiller, ut på kafé og en fryktelig klein bar, inn på 7-eleven for å kjøpe sprit og Faxe kondi, Matilde og Lion sjokolade for min del, tilbake til teateret, spille høy musikk og le oss hese over det meste, før vi gikk ut for å finne en burger, noe som viste seg å være vanskelig fordi de enten har McDonalds-burgere eller lager dem i en campingvogn, og vi var skeptiske, så vi endte opp på Burger King og da var klokken nesten seks og vi tok første bussen hjem, ranglende, overtrøtte, lykkelige og deilig slitne.

Er du lykkelig? Det er et umulig spørsmål. Men hva hvis. Det er en umulig setting. Det finnes ikke noe hvis, og lykkelig er bare et ord. En ting vet jeg. Jeg dro hjem med bussen i natt og da jeg sjekket mobilen i halvsøvne halv to, så hadde jeg fått en melding der det sto: Du skulle vært her… og jeg vet at det var der jeg skulle ønske jeg var akkurat da. Og det er dit jeg er på vei. Det er det som er, det som finnes, det jeg kan ta på og føle.

On cold days it is easy to behave and easy to believe in it. On cold days it is easy to see clear and easy to believe in it. You say winter’s killing you, like you can’t stand the season, it has no smell or flavour. I left the city for you, there was no other reason, I did you wife a favour.

You’re safer with me here. You’re safer with me here. You’re safer with me here. And you there…

I took the fast track, considered crying, I was stopped in customs, quite proud of the nack I have knowing when it’s over.

You’re safer with me here, you’re safer with me here, and you there…

With a bit of ice under my clothes, my tongue against the teeth, I think of nothing. Walk around the house in the cold ‘till it hurts to breathe, I think of nothing. I knew I had to leave, ‘Cause spring was coming. You’d made a lover out of me, and spring was coming.

I’m safer with me here. I’m safer with me here. I’m safer with me here, and you there… – Stina Nordenstam