Heima

Jeg ble så glad for å se ham at jeg glemte igjen speilreflekskameraet mitt på en dårlig kinarestaurant. Han syklet og hentet det, kom syklende mot meg med kameravesken triumferende i den hånden han ikke trenger å ha på styret, for i København sykler man overalt og blir god til å sykle enten man vil eller ikke.

Mamma snakket og snakket om ham på turen hjem, hun sa det var så godt å se at han fortsatt var seg selv, hun har hele tiden sagt: Nå er han en annen, som et mantra, for å overbevise seg selv om at han er blitt en annen, uten at han egentlig har blitt det. Det henger andre bilder på veggen hans og han spiller andre sanger på gitar. Men buksene hans er de samme.

I stolen på hotellet satt han, med hendene sine på låret og snakket med meg og min mor mens vi ventet på min søster. Han tok oss med til kollektivet der jeg drakk for mye vin og måtte støtte meg til kjøkkenvasken da jeg skulle fylle opp mitt andre vannglass. Jacob insisterte på å være med på ranglingen om to uker, og jeg gleder meg. Vi skal spise frokost før vi legger oss, det er sikkert. Verdens beste Krummis, min ex-kæreste, Jacob og mig. Verdens beste gjeng på fire.

Jeg skrev kort til den aller kjæreste og sa at jeg skulle ønske han ville være med meg dit engang. Jeg skulle vise ham Kastellen og vi skulle spise mat på et rutete teppe.

Jeg hører på Sigur Ros og da jeg spurte S om han hadde sett Heima, rev han seg litt i håret og sa Nei! Faen! Jeg kan aldri vise deg noenting! Når jeg hører på Sigur Ros gråter jeg. I vinbaren på båten hjem så jeg ut av vinduet og da mamma ble stille før hun sa: Jeg husker da det ble slutt mellom Sigmund og deg. Da var jeg redd for deg…, så så jeg vekk og svelget, før jeg så tåkete ned i boken min igjen. Ja, sa jeg. Det var jeg også. På visningen av Heima gråt jeg, bet meg i leppa og prøvde hele tiden å ha benet mitt inntil Lars sitt ben. Hånden min inntil låret hans, eller tommelen hans. Alt for å kjenne at han var der. At han ikke forsvant selv om han satt i stolen ved siden av min.

S ser på meg med blanke øyne, full igjen, og han holder en hånd på sykkelen sin og en hånd på kinnet mitt. Det er så godt å se deg, sier han. Han ringer meg for å si takk for denne gang og sees snart igjen, mens jeg står foran en crepes-bod og betaler og spiser pannekage med den ene hånden og holder stemmen hans i den andre.

København var Sigur Ros i hodet, en S i hånden, for mye vin i et kollektiv fullt av mennesker som vet hvem jeg er uten at jeg kjenner dem, løfter om rangling med ranglemeister en og to når Krummis og jeg inntar byen igjen om to uker, boksalg i kirken på Strøget der jeg fant Steppeulven av Herman Hesse og noen hadde skrevet: Kedelig, denne bog er kedelig! på forsiden. København er lukten av ristede mandler, en busstur midt på natten der vi talte dansk hele veien til hotellet. Den danske R og mig, vi er ikke venner. Nei, men du er så rett sød når du prøver at bli venner med den. Nå, okay. Tak.

S og jeg snakket om en mixtape han fikk i januar, rett før det ble slutt. Ã…, den, sa jeg. Så snakket vi om at Sigur Ros hadde hatt en akustisk mini-konsert i forbindelse med visningen av Heima i København, men han hadde ikke vært der. Så snakket vi om sangen jeg kaller Iseilon, fordi de synger det. Eller noe som ligner. Jeg husker at jeg alltid har trodd, ønsket, at det skal bety Jeg elsker deg, selv om det sikkert betyr grønnsakssuppe eller Hei på deg, eller noe helt annet. Men for meg har den alltid betydd Jeg elsker deg. Klokken 05:18 i natt våknet jeg av at jeg drømte. Jeg kranglet med Lars, jeg husker ikke engang om hva, men han smalt igjen en dør, men så sto han plutselig rett foran meg og så lente han seg mot meg og hvisket: Jeg elsker deg, Linn. Jeg elsker deg også, og jeg våknet, fortsatt med bildet av ham og skjerfet hans på netthinnen, den blå jakka jeg liker så godt, skjeggstubbene hans som kiler når jeg lener ansiktet mitt inntil hans.

På bussen på vei hjem i dag hørte jeg på Sigur Ros og da vi kjørte forbi togstasjonen tenkte jeg plutselig på at den siste natten på Roskilde, da toget kjørte forbi oss der vi satt i ildsted-ringen med plastelina dyrehagen og en cd-spiller som hadde sluttet å funke, det toget, det hadde nettopp kjørt over bena til en gutt ikke mye eldre enn oss.

10 kommentarer til «Heima»

  1. Dette er noe av det beste jeg har lest fra din hånd.

    Det er et godt liv.

  2. dette er en av de perfekte tekstene, Linn.
    du er skikkelig god. og takk for at du skrev denne teksten, jeg trengte å lese den.

  3. så mjukt du skriver. det legger seg liksom rundt i tomme rom i kroppen min.
    jeg var på filmvisninga og den akkustiske minikonserten sigur ros hadde i bergen. og jeg ble bergtatt.

  4. Hei Linn.
    Ville bare si at jeg kjøpte Tims Lübeck i dag. Det er takket være deg.
    Jeg har villet skrive til deg lenge, for jeg ar sett deg så mange ganger. Øya, Norwgian Wood, samtlige Thomas Dybdahl konserter og Roskilde. Mange år!
    Vi ender alltid opp på de samme konsertene. Det er alltid kos å se at du blir like rørt som meg. Du er en god jente. Fortsett sånn.
    Klem fra strawberry fields

  5. JEG må sette meg ned og høre på Sigur Ros, jeg. Enda en av tingene jeg har utsatt lenge fordi Sigur Ros minner meg om ting som var fine men ble ganske vonde, som nå er rare.

  6. Hvis noen spør meg hvem min favorittforfatter er, skal jeg svare Linn!

  7. Takk, Linn, for alt du minner meg på. Så fint du håndterer både ekser og kjæreste og sorger og gleder!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.