Ã…rets viktigste bloggpost

Ok, hør på meg nå.

For 5 år siden fant jeg en demosingel i en pappeske på et kontor i NRK. Det var bilde av en by, og jeg lurte på hvem det var som hadde laget den. Jeg kom hjem, skrudde på stereoanlegget, la inn skiva og så på når cd’en forsvant inn i stereoanlegget. Jeg trykket på play og ble stående. Jeg hørte tekstlinjer som ikke lignet noe jeg hadde hørt før, og et gitarriff som ga meg frysninger på ryggen. Jeg hørte på den singelen resten av kvelden.

Det var to sanger på den, etter fem timer kunne jeg dem utenat. Jeg hadde med den ene av de to låtene på samtlige mixtapes jeg lagde de neste 3 årene. Vinter, sommer, høst, vår, kärlek, kjærlighetsorg, hurramegrundt eller regnfulle dager.

Jeg fant ikke ut hvem det var som sto bak. Jeg gikk rundt i Oslos gater med stemmen hans på øret og hver gang jeg gikk forbi noen som kunne se ut som at de lagde sanger, så pleide jeg å ta av meg hodetelefonene sånn at han kunne høre hva jeg hørte på når han gikk forbi. Kanskje det er han, tenkte jeg. Han med gitaren. Han som sitter der med skinnjakke. Han med de slitte joggeskoene der borte. Han som går inn på Råkk & Rålls nå. Hva med han? Men det var ingen av dem.

I avisen en tidlig vintermorgen i 2005 sto det en liten notis på konsertsidene om at Movie og et band til skulle spille på John Dee senere i januar. Jeg rev ut den bittelille annonsen og viste det frem til min daværende kjæreste. Nei, sa han. Det kan jo ikke være dem, det er sikkert hundre band som heter det.

Vi gikk på konserten. Vi sto foran. Jeg dirret da oppvarmingsbandet Movie var ferdige med sitt sett. Ut på scenen kom det noen mennesker jeg aldri hadde sett før. Vokalisten hadde lang pannelugg som falt foran øynene hans. Han hadde rød t-skjorte og slitte olabukser. Lyset traff ham bakfra og gjorde håret hans gyllent. Bandet bak ham begynte å spille, trommer som hjertebank, gitarer som hviskende stemmer, og han lente seg inn til mikrofonen. Han pustet ut.

Vi er Tim, sa han. Vi skal spille litt for dere her i kveld.

Bandet i mitt liv hadde entret scenen og jeg hadde gåsehud fra første sekund. Og de spilte. Hjertet mitt banket takten, benene mine dirret i samme rytme som bassen, pianotoner fra keyboardet strøk meg i nakken, på kinnet, langs ryggraden. Og stemmen. Den stemmen. På en senere konsert gikk vokalisten forbi meg før de begynte, han sang på refrenget i låten de senere åpnet med, og jeg holdt på å miste colaen min i gulvet.

Glem alle rockestjerner dere har hørt før, glem alle dere har hatt på veggen, glem de dere har lest om i avisene, glem de dere har hørt på radioen. Tim er ikke som noen av dem.

Tim er asfalten i parkene rundt om i byen, de er syklene som står låst til parasollene, de er gresset om sensommeren før frosten kommer, de er den første snøen, og den siste med eksosen, de er summingen fra gatelyktene, lastebilene som kjører over en bro, dundringen fra godstogene om natten, det skitne glasset i den lokale kebabsjappa. Tim er kjæresteparet som krangler på vei hjem fra byen, de knuste ølglassene på gulvet etter en konsert, de svette t-skjortene, den våte luggen etter regnet, den som følger deg hjem eller deler en drosje med deg etter en bytur.

Tim er ikke bare et band, en skive, en demosingel funnet ved ren tilfeldighet for 5 år siden. De er en av grunnene til at jeg skriver, en av hovedgrunnene til at jeg hører på musikk, førsteplassen på heltelista, og en av mine største inspirasjoner til alt jeg gjør, enten det er å skrive, ta bilder, smile, le eller elske.

De som har lest det jeg har skrevet på internett lenge, de har hørt det før. De er kanskje lei. Men det er en grunn til at jeg aldri gir meg. Det er en grunn til at jeg er like gira hver gang. Det er en grunn til at jeg føler så sterkt om dette bandet. Det er ikke bare det at jeg vil dere skal komme på konserten, kjøpe skiva, høre på dem og dele dem med de dere er glade i, har vært glade i, kommer til å bli glade i.

Det er det faktum at dette bandet fortjener deres oppmerksomhet. De fortjener deres lørdagskveld, deres ører, deres tid, en del av deres liv. Jeg mener det virkelig. Mandag 3. september slippes skiva Lübeck. Lørdag 1. september feires dette på John Dee. Jeg skal dit, kjæresten min skal dit, MORA MI SKAL DIT. Skal du?

12 kommentarer til «Ã…rets viktigste bloggpost»

  1. Jeg skal – tydeligvis.
    Jeg MÃ… visst -har jeg lest.
    Så jeg dropper Skienstur (det ble bestemt i dette øyeblikk) og går på konsert med et band jeg har hørt én eneste låt av.

    Og Linn, vi skåler i cola ;o)

  2. Det var fint å lese.

    jeg gleder meg til konserten og til å endelig ha dem på CD så jeg kan høre på dem så mye jeg vil.

  3. veldig, veldig fint skrevet. fins det noen steder på internett hvor jeg kan tyvlytte på bandet? jeg ble virkelig nyskjerrig, og i og med at jeg bor i Oslo kan jeg (desverre, for jeg fikk virkelig lyst, bare av å lese dette) ikke møte opp på John Dee selv.

  4. Men ANO, John Dee ligger jo i Oslo. Jeg tror jeg vil ta meg en tur på konsert, eller i alle fall kjøpe CDen. Men da må du høre litt på Jason Mraz.

  5. kuffkuff: jason mraz har jeg hørt på lenge. 🙂 Du må komme på konsert. I hvert fall kjøpe cd’en. De er jo verdens mest sjarmerende live-band, noensinne. Ever! Komkomkom 🙂

  6. jeg kommer, tim er verdt mange timers venting på flyplass, flybillett og å ligge på gulvet hos noen jeg knapt kjenner. tim er verdt så mye mye mer. tim fortjener alt! vi sees!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.