Standing in line to see the show tonight

Det regnet i bøtter og spann på Roskilde i år, den våteste festivalen noensinne, jeg var våt overalt, gjennom regnponcho, jakke, slagstøvler med Spiderman-plaster under på alle gnagsårene og ullgensere og sokker. Konserten som gjorde alt verdt det har fått alt fra null til tre stjerner i de forskjellige anmeldelsene, jeg kan altså aldri bli musikkjournalist da jeg tydeligvis har en musikksmak som ikke ligner noe her i verden. Jeg sto der, klokken ett om natten, og dirret i hele kroppen og plutselig sto de der. Heltene. På en scene 200 meter fra meg, for vi orket ikke køen for å stå nærmere. Vi sto bak der, mellom de to høye lydmastene, noen trøtte og fulle, noen bare trøtte og en Linn som var delt i to, det var 13-14 år gamle Linn som var i ekstase og den nåværende Linn som… ja, også var i ekstase. Også sto de der, altså. I levende live. Kiedis kom ut og jeg hoppet, så godt det var mulig med bena plantet i seig leire og gjørme.

Roskilde 2007 var vått, gjørmete, fullt av festivaltullinger som likte å spy, tisse på og rive ned telt i nærheten av der vi sov, og preget av litt laber stemning. Men det var også en solfylt dag i Roskilde by, der verdens beste tjej og jeg tok til oss en livsvisdom fra to fulle nordmenn som sto et par minutter og snakket med oss før de sa: Nå må vi gå, selv om vi elsker dere høyere enn himmelen, og vi så på hverandre og lo, og tenkte: Vi tar det til oss. Noen ganger må man gå selv om man elsker noen høyere enn himmelen. Det er greit.

Det var absolutt høy lyd av regn og diverse festivaltullinger gjennom teltduken, men også en lyd av en Øystein Greni fra Orange, en Björk i regnet, en Thomas på Arena, Peter Bjorn & John og Klaxons sammen på Odeon og, som nevnt, superhelter fra en Orange på lang avstand. Det var karameller fra en døende partykoffert, og så karameller fra en ny partykoffert, det var cola fra Tuborg-boden, pannekaker med is og syltetøy, pasta med pesto, økologisk Matilde på literspakning, verdens beste tjej i et telt rett ovenfor mitt eget, potetgull i regnet, lange morgener med en kjærestegutt som ikke fikk sove fordi han var bekymret for om teltet ville tåle alt regnet (det gjorde det, akkurat. 1 millimeter mer, og vi ville vært klissvåte begge to.), og igjen, jeg får ikke sagt det nok, en helt fantastisk konsert med superheltene i Red Hot Chili Peppers. Jeg tviler ikke på at dette er en av de svakeste konsertene de har holdt, men da tror jeg at jeg ville dødd på en av de beste, for dette var mer enn bra nok for meg. Setlisten var proppfull av akkurat de låtene jeg hadde drømt om å få høre live, men som jeg aldri trodde jeg virkelig ville få oppleve. Da de strøk av de første akkordene på Snow trodde jeg at jeg skulle besvime, da de kjørte på med She’s only 18 var det umulig for meg å puste normalt, og da de satte igang med Parallel Universe var det vanskelig å holde meg fra å lette fra bakken.

The world I love, the tears I drop, to be a part of the wave I can’t stop, ever wonder if it’s all for you?

Det var all for me, jeg er helt sikker, selv om jeg for første gang siden jeg begynte å abonnere på Dagsavisen har vært dypt uenig med Mode Steinkjer. Det var alt for i kveld. Nå må jeg gå, selv om jeg elsker dere høyere enn himmelen. Jeg har en date med en sommerferie full av regn, bøker, en tjukk katt og en varm kjærestegutt. Vi skal til Larvik i helgen og jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg til å møte familien hans. Det er en sjeldent god følelse.