Måned: juli 2007

Jeg rydder i hybelen og finner en gammel dagbok under sengen. Jeg leser om R, sommeren i fjor, hvordan farmor ble sykere og sykere. Jeg finner to blanke sider i oktober, mellom 23 og 25. Den 23. skriver jeg: Jeg tror farmor dør i natt. Den 26. skriver jeg: Farmor er død.

Take it away, I never had it anyway, take it away and everything will be OK, synger Kiedis og i går på jobb fikk jeg et konsertbilde sneket inn foran meg på disken mens jeg sto og bestilte inn alle de engelske bøkene vi mangler. Kiedis ser sliten ut, han holder på mikrofonen med en hånd med en sånn halvhanske på seg. Flea spiller konsentrert på bassen sin. This is the way I knew that it would be with you.

Jeg har begynt å våkne om natten. Ved fem eller seks-tiden. Jeg gjorde aldri det før. Jeg står opp, ser ut av vinduet, drikker litt vann, går ut i oppgangen der det alltid er lyst for å gå på do, snakker med katten (som sover) eller blar litt i de forskjellige bøkene mine. I motsetning til min forrige leilighet plager det meg ikke at det ikke er ryddig her. Det var det jeg tenkte meg, at hybelen min ville kle litt kaos. Skullerud kledde ikke rot og kaos. Jeg trenger litt kaos rundt meg, for å føle meg hjemme.

Jeg får postkort i postkassa med navnet mitt på, Nemi og M-blader, regninger og noen regninger til. Jeg kjøper frukt på en sånn frukthandel og legger det i et fruktfat som står oppå kjøleskapet. Jeg leser avisen i den grønne stolen min, og hver morgen må jeg drikke en kopp te før jeg kan snakke. Det er godt jeg bor alene. Så ingen tenker at det er frekt eller noe sånt.

Men, jeg fant denne dagboka, den hadde falt ut av esken sin, for katten leker Tarzan mellom skatollet og eskene med ting i. Jeg ser på dagboken, blar litt i den, leser om følelser jeg hadde glemt jeg hadde, hendelser jeg hadde glemt skjedde, jeg er forlovet med Lars fordi vi hadde på oss The Clash-t-skjortene våre samtidig en gang. Han ga meg en lekering og jeg husker at det var i den perioden da jeg ikke ville innrømme for meg selv, heller ingen andre, at det var ham jeg så da jeg lukket øynene. Jeg leser om dager i fjor sommer da Sigmund kom innom jobben min, jeg leser om dager i fjor vinter da Sigmund kom innom jobben min. Jeg leser om mailer fra R, jeg leser selve mailene som ligger printet ut og brettet innimellom sidene i boken. Jeg leser om farmor som er syk, farmor som er død, farmor som er borte.

Ten more reasons why I need somebody new, just like you. Jeg hører på Red Hot hjemme, Loney, dear på jobb, diverse mixtape-sanger når jeg går. Jeg går og går, noenganger kommer jeg til bussen, andre ganger kommer jeg til en rød postkasse, et tre, en barnehage eller en trapp. Jeg har mistet paraplyen min, jeg har fått en ny mailvenn, jeg har funnet to gamle bokskatter på bruktmarked i Stavern (Bibbi bokkens magiske bibliotek og Sitt eget rom) og i kveld skal jeg bade i Sognsvann.

Jeg leser bøker om natten, ser på filmer på svensk TV, hører på regnet og skulle ønske at det kunne tordne og lyne snart. Jeg har begynt å jobbe igjen, og det er like fint som alltid. Annenhver bok jeg selger heter Harry Potter & the deathly hallows. Neste sommer det min tur til å lese den. Først skal jeg lese minst 80 andre bøker.

Nå skal jeg inn til byen for å møte en studievenninne, kjøpe melk og frukt og ta henne med til min kaotiske, sjarmerende hybel i Gamlebyen.

Det regnet i bøtter og spann på Roskilde i år, den våteste festivalen noensinne, jeg var våt overalt, gjennom regnponcho, jakke, slagstøvler med Spiderman-plaster under på alle gnagsårene og ullgensere og sokker. Konserten som gjorde alt verdt det har fått alt fra null til tre stjerner i de forskjellige anmeldelsene, jeg kan altså aldri bli musikkjournalist da jeg tydeligvis har en musikksmak som ikke ligner noe her i verden. Jeg sto der, klokken ett om natten, og dirret i hele kroppen og plutselig sto de der. Heltene. På en scene 200 meter fra meg, for vi orket ikke køen for å stå nærmere. Vi sto bak der, mellom de to høye lydmastene, noen trøtte og fulle, noen bare trøtte og en Linn som var delt i to, det var 13-14 år gamle Linn som var i ekstase og den nåværende Linn som… ja, også var i ekstase. Også sto de der, altså. I levende live. Kiedis kom ut og jeg hoppet, så godt det var mulig med bena plantet i seig leire og gjørme.

Roskilde 2007 var vått, gjørmete, fullt av festivaltullinger som likte å spy, tisse på og rive ned telt i nærheten av der vi sov, og preget av litt laber stemning. Men det var også en solfylt dag i Roskilde by, der verdens beste tjej og jeg tok til oss en livsvisdom fra to fulle nordmenn som sto et par minutter og snakket med oss før de sa: Nå må vi gå, selv om vi elsker dere høyere enn himmelen, og vi så på hverandre og lo, og tenkte: Vi tar det til oss. Noen ganger må man gå selv om man elsker noen høyere enn himmelen. Det er greit.

Det var absolutt høy lyd av regn og diverse festivaltullinger gjennom teltduken, men også en lyd av en Øystein Greni fra Orange, en Björk i regnet, en Thomas på Arena, Peter Bjorn & John og Klaxons sammen på Odeon og, som nevnt, superhelter fra en Orange på lang avstand. Det var karameller fra en døende partykoffert, og så karameller fra en ny partykoffert, det var cola fra Tuborg-boden, pannekaker med is og syltetøy, pasta med pesto, økologisk Matilde på literspakning, verdens beste tjej i et telt rett ovenfor mitt eget, potetgull i regnet, lange morgener med en kjærestegutt som ikke fikk sove fordi han var bekymret for om teltet ville tåle alt regnet (det gjorde det, akkurat. 1 millimeter mer, og vi ville vært klissvåte begge to.), og igjen, jeg får ikke sagt det nok, en helt fantastisk konsert med superheltene i Red Hot Chili Peppers. Jeg tviler ikke på at dette er en av de svakeste konsertene de har holdt, men da tror jeg at jeg ville dødd på en av de beste, for dette var mer enn bra nok for meg. Setlisten var proppfull av akkurat de låtene jeg hadde drømt om å få høre live, men som jeg aldri trodde jeg virkelig ville få oppleve. Da de strøk av de første akkordene på Snow trodde jeg at jeg skulle besvime, da de kjørte på med She’s only 18 var det umulig for meg å puste normalt, og da de satte igang med Parallel Universe var det vanskelig å holde meg fra å lette fra bakken.

The world I love, the tears I drop, to be a part of the wave I can’t stop, ever wonder if it’s all for you?

Det var all for me, jeg er helt sikker, selv om jeg for første gang siden jeg begynte å abonnere på Dagsavisen har vært dypt uenig med Mode Steinkjer. Det var alt for i kveld. Nå må jeg gå, selv om jeg elsker dere høyere enn himmelen. Jeg har en date med en sommerferie full av regn, bøker, en tjukk katt og en varm kjærestegutt. Vi skal til Larvik i helgen og jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg til å møte familien hans. Det er en sjeldent god følelse.