Og alt skjer nå

Når jeg titter ut av vinduet mitt i hybelen, fra den grønne stolen foran tv’en, ser jeg et hus og en mørkeblå natthimmel, det er sommer og varmt i hele byen, jeg trasker hjem fra sentrum langs en bråkete bilvei, ser hjulkapsler og løvetann og en katt som hopper inn gjennom et vindu høyt oppe på veggen. En taxi kjører feil og snur flere ganger mens jeg går sakte oppover den lange bakken til stedet der jeg nå bor, sjåføren smiler til meg når han passerer meg for tredje gang. Jeg orker ikke å pakke opp noen av tingene mine, men har pakket ut av de små koffertene. Jeg har satt opp stereoanlegget, tv’en, dvd-spilleren og et hvitt skatoll. Jeg har lagt brevene jeg nå skal ta meg tid til å svare på utover den hvite flaten, og sorterer ting fra en eske full av papirer, blant annet en tegneserie jeg lagde en gang. For lenge lenge siden. Jeg hadde glemt mye av den.

Jeg våkner klokken syv av at jeg har to maur i sengen og får ikke sove igjen. Jeg åpner vinduet på kjøkkenet, det eneste som kan åpnes, ser ut på veien som skal bli min faste vei, den jeg ser på hver morgen, hver dag. Jeg er sliten og orker ikke å pakke ut da heller. Jeg ser på alle tingene, plukker boksen med teposer opp fra en åpen eske og setter den på kjøkkenet. Vannkokeren er pakket ned i en annen eske, og honningen står fortsatt på Skullerud. Jeg har ikke frokost og jeg har ikke penger. Pappa gir meg en femti-lapp, Frøydis gir meg en nektarin. Jeg bærer poser ut i bilen og forbereder pappa på at det ikke er en fin hybel. Han er enig. Han er stille når vi går inn, redd for å si så veldig mye, og jeg skjønner også selv at det kanskje ikke blir så lett å late som at jeg bare er bohem og at det er mer gøy enn trist at det er så stygt der.

Men jeg fortsetter med det. Jeg peker på maurene, de døde i vinduskarmen og de som kryper ut av hullene ved dørkarmen. Det er meg og maurene og en hybel med blå dør og en elefant. Og et hvitt skatoll der jeg kan skrive brev. Eller bok.

Jeg går, og kommer for sent til bussen, snakker med kjærestegutt og blir så lei meg at jeg begynner å gråte når vi ikke får sett hverandre før på mandag. Jeg lener meg mot murveggen ved bussholdeplassen og hører på soundtracket fra Me and you and everyone we know, og svelger hardt og tørker tårer og solkrem, titter ned på de brune converseskoene og asfalten.

Jeg går alene på tim-konsert og tenker at det egentlig ikke er så skummelt, dette har jeg gjort før, mange ganger, faktisk. Solen skinner meg i øynene og jeg ser ikke Torgeir som kommer mot meg før han står rett foran meg. Du kan sitte sammen med oss hvis du vil, sier han. Jeg blir med og smiler, de er glade for at jeg kom, og solen skinner i nakken min, i panna mi, i magen min. Det dirrer i beina når de begynner å spille og jeg sier hjertlig takk for konsert etter at de har spilt ferdig, før jeg går med litt rettere rygg og et litt bredere smil til trikken, der jeg sender en melding til kjærestegutt og spør om han vil møte meg, bare litt, før jeg skal dra videre.

Jeg går meg vill i Frognerparken, hilser på pappaen hans og vi snakker om litteratur, dansk litteratur, fengende litteratur, Anne B. Ragde-litteratur og litt av hvert. Jeg tar meg selv i å prøve å bruke litt voksne ord, og føler meg litt dum fordi jeg ikke tror det funker helt, men han ønsket meg i alle fall velkommen til Larvik hvis jeg ville.

Jeg går den lengste veien til mamma, og hun har kjøpt cola og melkerull til meg, lilleste og jeg ser på Brannmann Sam og leser noen bøker, Gubben og katten och sådär, før hun legger seg og sier at nå kan hun sove.

Sommeren blåser oppunder kjolen min, i håret mitt, langs halsen, mellom pengeproblemene som kom plutselig og uventet, den blåser bort maurene, lukten av fukt som slår deg når du kommer inn i hybelen, det at jeg ikke orker å pakke ut enda og at jeg bare sov fem timer i natt fordi jeg ble vekket av maur.

Sommeren og tim og kjærestegutt blåser bort de blanke øynene og at alt er håpløst. Og snart pakker jeg ut. Snart har jeg kjøleskap og frokost og komfyr. Snart har jeg penger på konto igjen, og bøker i bokhyllene, og jeg kan begynne å høre på festivalbandene mine. Cd’ene ligger i bunker, klare ved stereoanlegget. Peter Bjorn & John, Loney. Dear, Flaming Lips, Jens Lekman, Beirut, LCD Soundsystem. Kanskje er tim en del av min festivalsommer neste år. Med pilotbrillene sine, og enda flere nye, fantastiske låter. Bare vent.

Jeg er klar.

5 kommentarer til «Og alt skjer nå»

  1. Hei. Du skriver veldig fint. Blir glad av det du skriver, som regel. Og kjenner meg igjen i noen av tankene du gjør deg, som for eksempel om roskilde. Herlig.

    Ha en fortreffelig aften og kos deg i festivalsommeren

  2. jeg liker egentlig maur, de jobber som helter for et felleskap. Men jeg kan skjønne at du ikke syntes det er så stas å dele seng med de.

  3. du kan alltid komme inn til meg når du blir litt for lei av din egen blå dør. snart får du jo egen nøkkel også, ikke sant.

  4. Jeg er sykemeldt de neste par ukene, som ei lita holly-dolly har jeg selvfølgelig hatt en aldri så liten plastisk operasjon, og du kommer ikke til å kjenne meg igjen om ikke jeg kjenner deg igjen først, i alle fall ikke magen min, for det er den jeg har skåret bort, og jeg elsker fortsatt språket ditt, Linn, og når jeg leser «Vekten av snøkrystaller» og annen ny norsk litteratur, så vet jeg at så for du får Ideen, så blir du utgitt, for du skriver langt bedre enn de fleste.

    Og til uka, eller til helga, så burde jeg være såpass i stand til å stå oppreist at vi kan ta en kopp kaffe. Det hadde vært fint. Men foreløpig ligger jeg bare i senga med slanger som drenerer meg for blod og grums, og svimmel er jeg også, og ekkelt skitten, som om ikke alt var ekkelt nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.