På mange måter minner denne sommeren meg om 2004, selv om alt er annerledes. Det jeg vet, det jeg har lært, er at Roskilde aldri blir som man tror, frykter, tenker seg eller forventer. Kanskje er det ingenting her i livet som blir som man tror, frykter, tenker seg eller forventer. Kanskje er det en god ting. Mest sannsynlig er det en god ting. Øystein Greni skal synge for meg fra Orange, det vet jeg. Han kommer kanskje til å synge om at it’s not all bad what’s going down the drain, come take a walk with me out into the summer rain, og vi skal smile i regnet, alle vi, alle oss på den våte festivalen. Jeg pakker varme gensere og slagstøvler, ser for meg klamme og våte klær og telt og store smil. Lars sa plutselig i natt: Jeg kjøper en presenning nå, jeg. Det var mørkt og jeg visste ikke at han var våken. Vi lå visst begge to og hørte på regnet. Jeg vet ikke om klokka var fire, to eller seks. Våkne var vi uansett. Jeg smilte og tok på ham. Han er varm når han sover.
I går falt jeg ut i veien med en bysykkel. Jeg fikk skrubbsår på kneet og en veiarbeider kom bort til meg med en kaffekopp i hånden og spurte om det gikk bra. Jeg sa ja og så stolt ned på blodet på kneet, hullet i den stripete leggingsen. Krummis stilte opp med kloke ord, Pyrisept og Spiderman-plaster. Skrubbsår går det fint an å fikse med Pyrisept og Spiderman-plaster, men noen av de dumme tingene jeg tenker innimellom er det litt verre å fikse. Forrige gang jeg gruet meg sånn til Roskilde, var jeg 18 år gammel og hadde aldri vært der før. Da visste jeg ikke hva det innebar i det hele tatt. Nå vet jeg det, og allikevel gruer jeg meg. Men jeg vet jo at det blir bra. Bedre. Best.
Jeg vet at det kommer til å være pizza i Roskilde-by, partykoffert, karameller, TP Musikmarked, BigBang, Beirut, Red Hot Chili Peppers, The Killers, Arcade Fire, Klaxons, Thomas Dybdahl, varme dusjer, lange køer, slagstøvler med sommerfugler på og et støvete kinotelt og verdens beste venninne. Også blir det nok mer varm kjæreste om natten enn jeg tror.
Når man ligger i telt hører man regnet bedre enn når man sover på Majorstua. I min nye hybel hører jeg regnet på asfalten utenfor kjøkkenvinduet. Jeg liker å høre på regnet. Jeg elsker det. I telt også. Så det er greit for meg om det regner. Jeg er klar. Mer klar enn Hove-festivalen var, for å si det sånn.
Min nye helt, uavhengig av alt dette her, heter Robert Reed Flatjord og har skrevet en helt fantastisk roman som heter Edward Nansen. Gjør deg selv en tjeneste og les den i sommer. Ikke les Special Topics in Calamity Physics, eller A thousand Splendid Suns eller A spot of bother eller Papillon. Les Edward Nansen.