Come take a walk with me out into the summer rain

På mange måter minner denne sommeren meg om 2004, selv om alt er annerledes. Det jeg vet, det jeg har lært, er at Roskilde aldri blir som man tror, frykter, tenker seg eller forventer. Kanskje er det ingenting her i livet som blir som man tror, frykter, tenker seg eller forventer. Kanskje er det en god ting. Mest sannsynlig er det en god ting. Øystein Greni skal synge for meg fra Orange, det vet jeg. Han kommer kanskje til å synge om at it’s not all bad what’s going down the drain, come take a walk with me out into the summer rain, og vi skal smile i regnet, alle vi, alle oss på den våte festivalen. Jeg pakker varme gensere og slagstøvler, ser for meg klamme og våte klær og telt og store smil. Lars sa plutselig i natt: Jeg kjøper en presenning nå, jeg. Det var mørkt og jeg visste ikke at han var våken. Vi lå visst begge to og hørte på regnet. Jeg vet ikke om klokka var fire, to eller seks. Våkne var vi uansett. Jeg smilte og tok på ham. Han er varm når han sover.

I går falt jeg ut i veien med en bysykkel. Jeg fikk skrubbsår på kneet og en veiarbeider kom bort til meg med en kaffekopp i hånden og spurte om det gikk bra. Jeg sa ja og så stolt ned på blodet på kneet, hullet i den stripete leggingsen. Krummis stilte opp med kloke ord, Pyrisept og Spiderman-plaster. Skrubbsår går det fint an å fikse med Pyrisept og Spiderman-plaster, men noen av de dumme tingene jeg tenker innimellom er det litt verre å fikse. Forrige gang jeg gruet meg sånn til Roskilde, var jeg 18 år gammel og hadde aldri vært der før. Da visste jeg ikke hva det innebar i det hele tatt. Nå vet jeg det, og allikevel gruer jeg meg. Men jeg vet jo at det blir bra. Bedre. Best.

Jeg vet at det kommer til å være pizza i Roskilde-by, partykoffert, karameller, TP Musikmarked, BigBang, Beirut, Red Hot Chili Peppers, The Killers, Arcade Fire, Klaxons, Thomas Dybdahl, varme dusjer, lange køer, slagstøvler med sommerfugler på og et støvete kinotelt og verdens beste venninne. Også blir det nok mer varm kjæreste om natten enn jeg tror.

Når man ligger i telt hører man regnet bedre enn når man sover på Majorstua. I min nye hybel hører jeg regnet på asfalten utenfor kjøkkenvinduet. Jeg liker å høre på regnet. Jeg elsker det. I telt også. Så det er greit for meg om det regner. Jeg er klar. Mer klar enn Hove-festivalen var, for å si det sånn.

Min nye helt, uavhengig av alt dette her, heter Robert Reed Flatjord og har skrevet en helt fantastisk roman som heter Edward Nansen. Gjør deg selv en tjeneste og les den i sommer. Ikke les Special Topics in Calamity Physics, eller A thousand Splendid Suns eller A spot of bother eller Papillon. Les Edward Nansen.

En helt vanlig tirsdag

Noen synger i oppgangen, jeg har superhørsel, jeg hører alt. Katten velter en stol i stua, mellom tørkestativet og alle pappeskene, han mjauer og sitter i vinduskarmen, noen barn utenfor bjeffer til ham, han blir redd og hopper ned, ser fra barna i vinduet til meg, der jeg står halvveis inne i stekovnen fordi jeg lager rundstykker. Dette er sommeren da jeg flyttet i hybel, da jeg flyttet alt jeg eide, alt jeg har samlet på i to år på et eget sted over til et nytt sted som er under halvparten så stort som det forrige. Jeg har stått på alle eksamene mine, og i dag var det en mann i butikken min som sa at jeg var heldig som fikk studere litteratur. ”Noen sier kanskje at det ikke er nyttig, at det ikke kan brukes til noe, men du blir et godt menneske. Det sier jeg deg, du blir et godt menneske av det.” Jeg rydder i noen bunker og lurer på hvorfor jeg ikke kan føle meg priviligert fordi jeg får lov til å studere litteratur. Men kanskje dette er semesteret. Med stor S. Kanskje det er innføring i amerikansk litteratur, mellomkrigstid og litterær kanon som er det store. Kanskje jeg nå blir en av de som nyter å studere, som ikke bare drar seg gjennom, såvidt over ståkarakterene. Det snødde utenfor, virvlet rundt menneskene, Beirut spilte karusellmusikken min, og det var som om sommersnøen danset til den, jeg lover, det var en musikkvideo rett utenfor jobben min, og plutselig kom det en jente utkledd som en kanin inn døren. Det er noen som synger i oppgangen der jeg bor, jeg har superhørsel, jeg hører alt. Nå var det noen som låste opp en dør. Katten sloss med en av kjolene mine som ligger på gulvet. Jeg skal legge meg, jeg og min superhørsel.

Og alt skjer nå

Når jeg titter ut av vinduet mitt i hybelen, fra den grønne stolen foran tv’en, ser jeg et hus og en mørkeblå natthimmel, det er sommer og varmt i hele byen, jeg trasker hjem fra sentrum langs en bråkete bilvei, ser hjulkapsler og løvetann og en katt som hopper inn gjennom et vindu høyt oppe på veggen. En taxi kjører feil og snur flere ganger mens jeg går sakte oppover den lange bakken til stedet der jeg nå bor, sjåføren smiler til meg når han passerer meg for tredje gang. Jeg orker ikke å pakke opp noen av tingene mine, men har pakket ut av de små koffertene. Jeg har satt opp stereoanlegget, tv’en, dvd-spilleren og et hvitt skatoll. Jeg har lagt brevene jeg nå skal ta meg tid til å svare på utover den hvite flaten, og sorterer ting fra en eske full av papirer, blant annet en tegneserie jeg lagde en gang. For lenge lenge siden. Jeg hadde glemt mye av den.

Jeg våkner klokken syv av at jeg har to maur i sengen og får ikke sove igjen. Jeg åpner vinduet på kjøkkenet, det eneste som kan åpnes, ser ut på veien som skal bli min faste vei, den jeg ser på hver morgen, hver dag. Jeg er sliten og orker ikke å pakke ut da heller. Jeg ser på alle tingene, plukker boksen med teposer opp fra en åpen eske og setter den på kjøkkenet. Vannkokeren er pakket ned i en annen eske, og honningen står fortsatt på Skullerud. Jeg har ikke frokost og jeg har ikke penger. Pappa gir meg en femti-lapp, Frøydis gir meg en nektarin. Jeg bærer poser ut i bilen og forbereder pappa på at det ikke er en fin hybel. Han er enig. Han er stille når vi går inn, redd for å si så veldig mye, og jeg skjønner også selv at det kanskje ikke blir så lett å late som at jeg bare er bohem og at det er mer gøy enn trist at det er så stygt der.

Men jeg fortsetter med det. Jeg peker på maurene, de døde i vinduskarmen og de som kryper ut av hullene ved dørkarmen. Det er meg og maurene og en hybel med blå dør og en elefant. Og et hvitt skatoll der jeg kan skrive brev. Eller bok.

Jeg går, og kommer for sent til bussen, snakker med kjærestegutt og blir så lei meg at jeg begynner å gråte når vi ikke får sett hverandre før på mandag. Jeg lener meg mot murveggen ved bussholdeplassen og hører på soundtracket fra Me and you and everyone we know, og svelger hardt og tørker tårer og solkrem, titter ned på de brune converseskoene og asfalten.

Jeg går alene på tim-konsert og tenker at det egentlig ikke er så skummelt, dette har jeg gjort før, mange ganger, faktisk. Solen skinner meg i øynene og jeg ser ikke Torgeir som kommer mot meg før han står rett foran meg. Du kan sitte sammen med oss hvis du vil, sier han. Jeg blir med og smiler, de er glade for at jeg kom, og solen skinner i nakken min, i panna mi, i magen min. Det dirrer i beina når de begynner å spille og jeg sier hjertlig takk for konsert etter at de har spilt ferdig, før jeg går med litt rettere rygg og et litt bredere smil til trikken, der jeg sender en melding til kjærestegutt og spør om han vil møte meg, bare litt, før jeg skal dra videre.

Jeg går meg vill i Frognerparken, hilser på pappaen hans og vi snakker om litteratur, dansk litteratur, fengende litteratur, Anne B. Ragde-litteratur og litt av hvert. Jeg tar meg selv i å prøve å bruke litt voksne ord, og føler meg litt dum fordi jeg ikke tror det funker helt, men han ønsket meg i alle fall velkommen til Larvik hvis jeg ville.

Jeg går den lengste veien til mamma, og hun har kjøpt cola og melkerull til meg, lilleste og jeg ser på Brannmann Sam og leser noen bøker, Gubben og katten och sådär, før hun legger seg og sier at nå kan hun sove.

Sommeren blåser oppunder kjolen min, i håret mitt, langs halsen, mellom pengeproblemene som kom plutselig og uventet, den blåser bort maurene, lukten av fukt som slår deg når du kommer inn i hybelen, det at jeg ikke orker å pakke ut enda og at jeg bare sov fem timer i natt fordi jeg ble vekket av maur.

Sommeren og tim og kjærestegutt blåser bort de blanke øynene og at alt er håpløst. Og snart pakker jeg ut. Snart har jeg kjøleskap og frokost og komfyr. Snart har jeg penger på konto igjen, og bøker i bokhyllene, og jeg kan begynne å høre på festivalbandene mine. Cd’ene ligger i bunker, klare ved stereoanlegget. Peter Bjorn & John, Loney. Dear, Flaming Lips, Jens Lekman, Beirut, LCD Soundsystem. Kanskje er tim en del av min festivalsommer neste år. Med pilotbrillene sine, og enda flere nye, fantastiske låter. Bare vent.

Jeg er klar.