Head on my chest, a silent smile, a private kind of happiness

Jeg sitter på t-banen på vei hjem fra enda en kveld som ikke ble fest, men noe helt annet. I stedet for å kanskje møte noen nye fine folk, satt jeg i sengen til en som har vært en fin folk nesten hele livet mitt. Vi så på tv og lo høyt, han lærte meg å spille Best of you av Foo Fighters på gitar, i hvert fall noe som kan ligne en intro, og fulgte meg til banen etterpå.

Jeg bar på en kilo kattemat, for på verandaen min har det i det siste bodd en hjemløs, sliten, mager og noe mørbanket katt, altså, i tillegg til den tjukke jeg bor sammen med til vanlig.

I går satt jeg på gulvet i en kjeller der jeg for noen år siden var redd for mørket og sang høyt for meg selv de sekundene det tok før lyset skrudde seg på, nå rydder vi huset, i alle kriker og kroker, og det dukker opp souvenirer fra en ikke glemt, bare gjemt barndom. Jeg samlet sammen forstørrelsesglasset med lyspære, nattkjolen hennes som jeg pleide å få låne innimellom, da kunne jeg leke brud med slep fordi den var så lang, en barbie-hest som en gang var min, to store kryssordbøker (jeg skal bli like flink som farmor til å løse kryssord, sier jeg. Jaha, sier pappa), en styggfin veske og enda flere bøker.

90 prosent av det jeg eier er bøker. Sånt finner man ut når man pakker ned alt man eier i esker. Etter å ha spist middag og drukket cola, kjørte pappa meg hjem og jeg sendte melding til Helge som feiret bursdag og sa at etter en uke med eksamen, kjæreste med blindtarmbetennelse og en bestevenninne med hjertesorg, så orket jeg ikke annet enn å dra hjem. Så det gjorde jeg. Det var meg, varm katt, teppe, grønn lesestol og Sex, lies and videotapes på tv-skjermen.

I love you in the morning, when you’re still hungover, synger Bloc Party og om morgenen, når jeg våkner etter en natt full av mareritt, sånne som man ikke helt skjønner ikke er virkelige når man våkner, så våknet jeg også til en melding fra kjærestegutten som savnet meg, akkurat som jeg savnet ham.

På jobb i dag byttet jeg en cd mot sjokoladekuler, så to bøker og to cd’er mot en krokanrull og et kinogavekort. Jeg ble så glad at jeg måtte hvine litt på bakrommet. På torsdag var jeg på Splashgirl-konsert, de spilte Sigur Ros og jeg tenkte på de man skal tenke på når man hører Sigur Ros, eks-kjærester og nåværende kjærester. Tidligere nevnte eks-kjæreste sendte meg en melding der det sto Would you smile again for me? og jeg svarte: Alltid, Sigmund. Alltid.

Enda tidligere så jeg Farvel Falkenberg på kino, og da David leste fra dagboken gråt jeg. Den sommeren var så vakker, grønn og full av morgener som somre skal være. Det var en trist, men nydelig film, se den bare for bildenes skyld, og for musikken. Hvordan kan noe som bare er skrevet, diktet opp, være så ekte? Er det ikke sånn med alt jeg leser, som jeg elsker?

Jeg leser Marisha Pessl’s Special topics in calamity physics, den er ikke, som Aftenposten hevder: Alt en leser kan ønske seg. Ghostwritten av David Mitchell, derimot, den er virkelig alt en leser kan ønske seg. Det fortalte Frøydis meg for lenge siden, det var faktisk noe av det første hun noengang fortalte meg. Etter mange gode bøker, var det endelig Ghostwrittens tur. Det er jeg glad for.

I sengen min ligger det en katt og sover. Snart ligger det en Linn og sover der også.

Og om ikke så altfor mange dager ligger det kanskje en kjæreste ved siden av meg også. Helt inntil. En som puster og er varm. Den fineste jeg vet om. Selv i bakrus, eller med blindtarmbetennelse, bustete hår, udusjet og shabby. Akkurat som det skal være.

Jeg har sommerferie, jeg skal bruke den på ord, smil, varme, sykkel, trær, musikk og gode klemmer.

3 kommentarer til «Head on my chest, a silent smile, a private kind of happiness»

  1. jeg så farvel falkenberg enda en gang, for noen dager siden. den var like vakkert og like trist og alt på en gang. du kan kjøpe soundtracket på et lite (?) plateselskap i sverige. kning disk heter det. det er den fineste platen jeg har kjøpt, tror jeg. og da jeg fikk den i posten hadde han som driver det sendt med et selvskrevet kort. det var så fint gjort at jeg måtte hvine litt da jeg oppdaget det. det gjorde dagen min.

  2. mette: fy søren, takk skal du ha, jeg skal kjøpe det med en gang jeg får lønning! det er virkelig en nydelig film med et nydelig soundtrack. virkelig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.