Hva har det blitt av Roskilde når folk som meg drar dit?

På Roskilde har jeg, i løpet av årene, opplevd noen av de beste øyeblikkene i mitt liv. En av heltinnene mine sa en gang at livet bare er en serie øyeblikk. Hun har sikkert stjålet det fra et sted, men det er greit. Mine øyeblikk kommer gjerne fra et jorde i Danmark, med slitne joggesko på beina, regn i håret og nakken og et smil jeg bare har på Roskilde. Roskilde-smilet. Jeg vet ikke om jeg skal skrive dette kronologisk, og begynne med første gangen jeg sto og ventet på at portene skulle åpne og kjente at det kilte i magen da folkehavet begynte å telle ned fra ti ti sekunder på fem. Eller om jeg skal begynne med det siste, da jeg satt på en buss på vei hjem og så på det slitne, brune jordet og var sliten etter en nesten søvnløs natt og visste at om bare et døgn kom jeg til å begynne å glede meg til neste gang. Brun i ansiktet av alt støvet, dødsliten, illeluktende og hes, men med en hel festival i lomma og hjertet. Og en festival er noe helt spesielt.

Roskilde har gitt meg to av favorittfilmene mine, noen av de beste minnene jeg eier av forholdet mellom ekskjæresten min og meg, konsertopplevelser som overgår alt annet jeg har vært med på, veteranstatus etter to år, tålmodighet i køer av all slags sort, verdens beste tjej som bestevenninne, latterkramper som varte opptil flere timer og en forkjærlighet for dansker.

Hvorfor Roskilde? I 2004 var jeg sammen med en gutt. Han hadde vært på Roskilde i 2003. Han hadde møtt The One, drukket seg dritings, røyka noe han ikke burde røyka på Björk, gått glipp av Sigur Ròs og Coldplay, og nå skulle han tilbake igjen. Jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg ble med. Hvem hadde trodd at den festivalen skulle definere sommerferiene mine årene fremover.

Roskilde 2004 ga meg verdens beste tjej i en sving på East, Eternal Sunshine of the spotless mind på kino på vår utflukt til Køben en regnfull dag, Thomas Dybdahl som la seg ned på scenen, tok seg en røyk og sa: Fy faen…, leire som rakk meg til leggen og slukte shelltoes’ene mine, verdens beste pizza, erfaring med å jekke opp pils med lighter,
ekte glede over å se grønt gress første festivaldag, lyden av regn på teltduk og knasende knekkebrød i soveposen, lyden av to gutter som synger To fulle menn så falskt og høyt de kan på vei til ølboden for rope: Vi vil ha øl! tre timer før de åpner, en siste natt som innebar stjeling av alkohol fra en full nordlending, soloppgang, latterkramper og fåfengt teltbrenning fordi alle teltene var så våte av alt regnet.

Roskilde 2005 ga meg en ekskjæreste som satt utenfor teltet mitt om natten og snakket med andre jenter og gjorde meg søvnløs, en bestekamerat som holdt meg med selskap når jeg gikk hjem tidlig, en helomvending ved festivalstart da jeg endte opp med å gå sist i seng, samle sammen kent-konfetti og kaste det utover campen, dra tidligere nevnte ekskjæreste ut av teltet for å gå på tokt, hvor vi møtte en full danske med helheim-øl på en og en halvliters flaske som han gladelig delte, helheim-nasch i campen ved siden av som insisterte på å høre på DDE natten lang, tagging på telt til venner og kjente og mindre kjente, lasagne klokken halv seks om morgenen når solen sto opp, nordmenn som hørte på Maria Solheim og tilbød oss en gammel dansk, jeg drakk saft, Dave Grohl som stoppet meg på vei til en lang dokø med å skrike at han hadde en confession to make, I’m your fool og jeg stoppet opp og fikk med meg den beste konserten med Foo Fighters, sendte melding til tidligere nevnte heltinne da de spilte Everlong, å legge seg tidlig en konsertdag og bli dratt ut av teltet av tre av guttene i campen som ville ha meg med på helheim-nasch og kose med håret mitt, jeg endte opp med å ligge utenfor teltet i gresset i soveposen og bli pjusket i håret fra to sider, mens Duran Duran spilte bak trærne, og til slutt en siste natt der jeg ble tilbudt øl (som jeg solidarisk bare sendte videre til gutta i campen min) fra Skarnes-folka i campen ved siden av vår, snakket med en som hadde lært å spille gitar av Thomas Dybdahl, og kapitulerte og ble med, igjen, tidligere nevnte ekskjæreste inn i teltet klokken fem om natten. Ingen vellykkede teltbrenninger denne natten heller, forresten.

Roskilde 2006 ga meg veteranstatus, 2 kool 4 skool-flagg som vi stolte viftet med på vei fra East-inngangen til West-inngangen, pasta med pesto, egen partykoffert med zoo og
karameller, langvarig venting på Axl Rose, også kalt n’ Rose, som ikke dukka opp før vi var på vei mot Sigur Rós, der jeg holdt meg fast i meg selv for å ikke falle fra hverandre, der jeg sto på den sterkeste konsertopplevelsen i mitt liv, hengekøye å lese i, A love song for Bobby Long i et støvete film-telt, blå solbriller, kort skjørt, Hjertet er en ensom vandrer av Carson McCullers som vi fant på Roskilde Antikvariat, en bag full av bøker og skitne klær på vei hjem, tusen internspøker med verdens beste tjej, en konsert med Placebo der jeg lå på gresset utenfor og halvsov mens noen tyske 30-åringer delte den tjukkeste jointen jeg hittil i mitt liv har sett, og en siste natt som bestod av lite teltbrenning, litt soving og stor nysgjerrighet rundt om verdens beste tjej klarte å kapre nåværende Pariserpojk.

For en liten stund siden fikk jeg en kommentar på mitt forrige Roskilde-innlegg, skrevet rett etter at jeg kom hjem i sommer, en ganske så kritisk kommentar om hva Roskilde egentlig dreide seg om. Kommentatoren sa at jeg kunne finne meg en hippiefestival i Tyskland i stedet, og at Roskilde virkelig dreide seg om «drekking, puling, knusing og brenning av ting». Alt jeg vil si til det, er:

Hvis det er alt du har fått ut av en festival, så har du sovet for mye.

Roskilde er musikk, leire, støv, sol, øl, blå himmel selv i 2004 da vi vassa i leire, hengekøyer, lengre netter enn noen andre steder, smil, latter, utrolig morsomme mennesker overalt, god mat, køer, køer og atter køer, kanelsnegler og en lille Matilde, å ringe hjem fra en skitten telefonkiosk og prøve å fortelle alle de fine tingene i løpet av en dansk 20-kroning og selvfølgelig feile, og sist, men ikke minst: kärlek.

Jeg tror ikke lista blir noe mindre positiv av den kommende festivalen. Og jeg har ikke tenkt å finne meg en hippiefestival i Tyskland. Det får du gjøre sjæl. God sommer.

9 kommentarer til «Hva har det blitt av Roskilde når folk som meg drar dit?»

  1. anne: åh, haha, det var en dårlig måte å formulere det på, så jeg nå. nei, jeg gikk forbi orange da han begynte å synge og stoppet opp, liksom. på en måte. 🙂 og glemte dokøer og alt annet, og så på konserten i stedet.

  2. jeg vil egentlig og på roskilde men hove frister med bedre reportoar for min del iallefall… kanskje vi sees på roskilde, eller kanskje bussen til roskilde linn? 😉 kooos!

  3. Hei, jeg vil bare si at dette innlegget ga meg skikkelig Roskilde-stemningen… Ah, Matilde kakaomelk, kinotelt og kjærlighet… Hvis det er opp til meg, vinner du festivalkonkurransen!

  4. Hei, havna her tilfedig. Har lest og komt fram til at eg må tipse deg om noen bøker du garantert veit finnst, men det er ikkje sikkert du har lest dei, nemlig Mumibøkene til Tove Janson. Eg kan love deg at namnlause eg-personen i «I dag er ein fin dag har les» dei når ho ligg under dyna og frys på den kalde, velse hybelen sin.

    Sorry for at eg legg igjen eit så pass utenomsakelig innlegg under roskildesamtalene!

    Ps.
    Fiksjonhelvete.com finnes ikkje forløpig, men det er ein tanke, ei side som skal kjempe med nebb (for eg har nebb) og klør (det har eg i alle fall) for at bøker eg liker ikkje skal forsvinne for evig. Dei fleste bøker gjer jo det, blir skrevet, spurt etter eit par veker, og så glømt.

  5. seig jævel: mummibøkene er oppdaget, og noen alt lest. har den store mummiboka i praktsamlingen min, side om side med lewis carrolls samlede og the narnia chronicles. bra ting.

    og de fleste bøker forsvinner ei. ikke når de er lest. ikke engang når de havner på antikvariat. kun de som kastes forsvinner, men ikke før den som har lest dem dør og ingen har dem i hjertet sitt lenger.

    jeg kaster aldri bøker. jeg gir dem videre til noen andre hvis jeg ikke vil ha dem selv. bra ting. bøker, altså. jeg skal flytte nå, og jeg har intet mindre enn femten esker med bøker. 80 prosent av det jeg eier er dermed bøker. ord. jeg liker det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.