Jeg er din, du gjør hva du kan…

Jeg tror det handler om å være lei av seg selv, på et vis. Denne følelsen jeg får, når jeg slutter å snakke, og det er så altfor tydelig at det er ikke deg, det er meg, og det gjelder alle jeg kjenner, det er ikke dere, det er meg, det er jeg som ligger våken og tenker på ting jeg har sagt og ting jeg har tenkt, og ting jeg har holdt på å si, og jeg er lei av alt sammen, jeg er lei av meg selv, om det er lov å være det. Jeg sitter på konsert med et colaglass og det blir for mye lyd av oppvarmingsbandet, det blir for varmt, og jeg har for mange tanker, og jeg reiser meg og går ut. Ut i den kjølige kveldsluften som allikevel ikke er kald. Jeg lener meg mot veggen og puster tungt ut, og verdens beste tjej står foran meg med armene i kors og puster litt selv. Jeg har ingen slagplan om hva jeg skal si, jeg vet bare at jeg ikke ville sitte der lenger, med meg selv, så jeg gikk.

Mot oss kommer ikkje ein, ikkje to, men tri medlemmer av verdens beste band, og vi blir stående og le oss hese av fortellinger om hvordan det gikk på konserten på Rock mot Rus, hvordan tim på Rock mot rus er som hånd i sko, hvordan de går fra lydsjekk og spør drosjesjåføren om hvor nærmeste ølutsalg befinner seg, og vi ler og ler, jeg får høre om diverse kjærester, og han spør hvordan det gikk med meg og… han som var med sist, og jeg ser ned i bakken og sier at joda, jeg fikk ham på kroken. De gratulerer og vi finner ut at hemmeligheten er en tim-konsert, da er alt i boks. Da har dere jo vært
sammen i… nesten tre måneder?, og jeg ler og sier «ikke at jeg teller, men vi ble sammen 29. januar, da.» De røyker ferdig og snur seg for å finne «noe som kan ligne en backstage» og jeg sier at jeg gleder meg til etterpå, og det gjør de også. Så går vi inn, og jeg finner en smilegutt i baren og jeg lener meg inntil ham og får et kyss også bærer jeg den ene ølen tilbake til plassene våre ved scenen.

Jeg snakker høylydt på veien hjem, om hvor bra de var i kveld, om hvor bra karer de er, om hvor godt jeg likte den nyeste låta, om hvor utrolig kult jeg syns det var at de kom bort til meg og snakka, jeg finner en barnslig glede i at jeg er for sjenert til å gå bort til dem, men at jeg allikevel ender opp med å klare å føre en hel samtale med tre av dem. Så sovner jeg og våkner igjen med den samme følelsen som har begynt å følge etter meg, og jeg ligger og tenker på meg selv igjen, at jeg ikke liker meg selv sånn jeg er, at jeg sikkert bare var pinlig kvelden før, at jeg uansett ikke hadde vært noe mindre pinlig om jeg hadde husket å ta med meg tiara og superLinn-tskjorte. Igjen, det er ikke deg, det er meg, det er meg og meg og meg, og alt jeg sier som jeg bruker for mye tid på å angre på.

Vi går på kinoteket og ser Kometen kommer, og jeg har vært stille hele formiddagen, under frokosten, redd for å fortsette å si ting jeg ikke liker selv, ikke at jeg egentlig sier noe dumt, det bare blir dumt når jeg hører det om igjen i hodet mitt, helt vanlige, dagligdagse ting blir fryktelig pinlige i reprisene som sendes i hodet mitt. Vi går etterpå, mot BLÃ… og han slipper armen min og jeg tenker at jeg egentlig bare burde dra hjem, gå før jeg ødelegger dagen for dem alle sammen, men jeg kjøper en jordbær-is og sier: Vet du hva? Du er favoritten min, til smilegutten, mens jeg spiser og han stopper for å kysse meg på kinnet. Når jeg sier sånne ting, er det ingen pinlige repriser i hodet mitt i ettertid, det er bare helt riktig.

Jeg kjøper en lommebok og en notatbok, går opp en skummel trapp og setter meg ned på fanget til smilegutten og utsetter alt jeg kan å gå hjem for å skrive ferdig diverse oppgaver. Når jeg endelig klarer å karre meg opp, har sagt hadet til verdens fineste tjej og hennes pariserpojk og gitt kjærestegutten et kyss, så går jeg mot solen og varmen, og blir stoppet rett før jeg er ute med at kjærestegutten har løpt forsiktig etter meg, og så lener han seg inntil meg og hvisker at han er glad i meg, før jeg fortsetter ut mot den skumle trappen igjen. Smilet mitt da han sa det, har heller ikke blitt en pinlig reprise i hodet mitt. Oppgaven er skrevet, en kopp te er drukket, en ny oppgave er påbegynt og jeg vet at det forsvinner snart, «det er ikke deg, det er meg»-syndromet, som i denne sammenhengen ikke har noenting med forhold og å gjøre det slutt å gjøre, men rett og slett med meg og verden. Det er ikke verden, det er ikke verdens fineste kjæreste, tjej og hennes pojk, det er ikke den søte jeg bor sammen med, det er ikke bestekameraten, det er ikke katten, leiligheten, han i Molde, mamma, pappa, studievenner eller kundene på jobben, men det er meg. Men det jeg vet, er at det finnes en kur. Og jeg tror den kuren er å finne i tims «Sover». Så, skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola? Eller skal vi gå ut, hvorhen du vil? Eller vil du tenke på det…? Skal vi prate ut igjen, eller tie still, helt til alt går over?

Jeg tror det bare er å vente til det går over. Men, som sagt, kuren finnes der ute. Den er i en sang, i en tekst, i en følelse, i en kjæreste, i et smil, i et kyss, i en sommer. Skal vi legge oss ned og sløve litt mot sola?

4 kommentarer til «Jeg er din, du gjør hva du kan…»

  1. Du er den flotteste jenta, Linn.

    Spesielt når du skriver om ting som er slik ting er, og jeg har gått rundt i Brønnøysunds gater i mørket mellom gatelysene og kjent sommernatttemperatur i april, en natt av den typen de kommer til å snakke om her, de kommer til å si at den natten i april var så varm det kunne vært midt på sommeren, og jeg var der, kunne jeg sagt om de sa det så jeg hørte, jeg var der og jeg gikk rundt med både genser og jakke og det var rett og slett for varmt, jeg ble klam i ansiktet og på ryggen og jeg kjente meg skikkelig tufs, for jeg tenkte på alt som har skjedd og alt som ikke har skjedd og følte meg ute av stand til å håndtere noe som helst, og derfor ble jeg litt glad når jeg så hva du hadde skrevet, for det er jo oss, det er ikke dem, og jeg kjenner at jeg stadig faller ut av samtaler, av ressonenementer, av grupper av venner og gutter som smiler, jeg er ikke med, jeg er i mørket mellom gatelyktene og det er en klam natt i Brønnøysund, men heldigvis finnes det ei jente med et vakkert smil, ei jente som ser ned der jeg ser ned og som vet hvordan det er å plutselig være ensom blant alle folkene, hvordan det er å knuse mingvasen i samværets glassmagasin.

    Og jeg har tatt på meg den ferskenfargede Bjørn Borg-pyjamasbuksen min, men jeg føler meg verken sexy eller tøff i pyjamas, og det er bare meg, det er ikke deg for du er best.

  2. Tilbaketråkk: Jernbanespor » Kommentar
  3. Jeg kjenner dem igjen, de pinlige reprisene. Ord som skraller rundt i hodet, en mental hangover. Linn, du skriver modig! Keep it up 🙂

  4. Jeg ender bare opp med å sitte her å se på at komentar boksen er tom, og at jeg ikke har noe å tilføye. Bortsett fra at det er ikke bare deg, det er alle. Det er du mot alle, selv de på ditt parti. Det er meg mot alle. Det er verden og mange fine ord i mellom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.