BellX1 synger om å ha en bad skin day. Egentlig synger de om å være lei seg når noen er langt unna. Jeg fant BellX1 i en stol på sentrum scene. Jeg hadde akkurat tatt av meg jakka da jeg lente meg over rekkverket og fant dem på scenen. Jeg tenkte at de var ok, men så sang de denne. Bad skin day. Da reiste jeg meg opp og gikk for å kjøpe cd’en deres. Så kom Damien Rice og jeg glemte dem litt igjen. Men i dag hører jeg på dem.
Når jeg flyter bortover vannflaten og får vann over munnen og litt i nesa, så har jeg det veldig fint. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli en sånn som svømmer. Jeg har alltid vært en sånn som stupte kråke under vann, og som prøvde å flyte som en stjerne. Frem og tilbake-svømming har aldri vært helt min greie. Men vi svømmer. Verdens beste jente och jag. Frem og tilbake. Mens vi snakker om ting. (Vi snakker selvfølgelig om pojkarna. Og litt om litteraturvitenskap fra tidlig 1900-tall.) Når jeg flytter, sier jeg, mens vi trekker pusten langs en bassengkant, så kan jeg svømme på Tøyenbadet. Det blir nemlig rett nedi bakken.
Johan Harstad sier i sin anmeldelse av Tore Renbergs bøker, at «det er flaut, denne oppveksten, det er pinlige år og de fleste av oss er takknemlige for at ingen gjorde opptak av stemmene våre, hva vi sa, hvem vi var, hva vi gjorde.» Han snakker om Jarle og hvordan det innimellom oppstår pinlige sekvenser i bøkene om ham. Men han forsvarer det altså med denne talen om å være ung. Jeg lurer på når oppveksten er over. 18 år gamle Linn lager minidisc og 20 år gamle Linn sitter undrende på t-banen og prøver å huske hvem hun en gang var. Nelly Furtado synger om å prøve på nytt og på nytt, og jeg kan huske at jeg en gang løp for å møte ham, han som var ham akkurat da, at jeg var lei meg og at jeg forstyrret ham på en malejobb han hadde den forsommeren, og at jeg ikke ville si hva det var jeg var lei meg for, at jeg bare ba ham om å gi meg en klem. Og det gjorde han. Så klemte vi. Og jeg ruslet hjem igjen, roligere. Det er rart at jeg ikke husker hva det var jeg var så lei meg for, men at jeg kan huske klemmen så godt da jeg hørte sangen igjen.
Oh, Christ, I’m such a dramaqueen, synger han i BellX1 og jeg veit hva han mener. Men han kan ikke noe for det, when you’re far from me. Det er bare sånn det er. Og det er greit. For meg.
eksen min sa en gang at i blant så føler han at tom waits er ham. av og til så føler jeg at du er meg. det med å være ung, det med å bli større. forleden husket jeg ikke hvordan det var å elske ham lenger, hvordan det føltes å trenge den klemmen du skrev om linn, hvordan jeg kunne trenge den så mye. herregud, jeg trodde jeg skulle gå av hektene den dagen, jeg trodde jeg hadde mista meg selv helt. men så vet jeg jo at innerst inne, så husker jeg det akkurat like godt som da vi først ble sammen. og at jeg ikke har mista meg selv, bare blitt litt annerledes. jeg tror bare vi er i gang med å bygge opp det skallet, det som vi bygger rundt oss selv slik at hvis vi noen gang skal bli mista i bakken, så vil vi slippe unna med en hjernerystelse, og ikke indre blødninger. jeg tror bare man skal passe på at det skallet ikke blir for hardt. eller at vi ordner med en liten dør som går inn dit, en som skal oljes jevnlig og tørkes støv av. for jeg nekter at vi skal miste oss selv.
Jeg har også tenkt på det i det siste. Hvem jeg var for to år siden. Jeg trodde ikke jeg hadde forandret meg så mye, men når jeg leser ting jeg skrev og tenkte da, innser jeg at jeg har det. Ting betyr ikke så mye på samme måten lenger. Alt var så dramatisk før, nå har jeg liksom lært å ikke ta meg så nær av alt. Litt trist egentlig. Det er jo greit å slippe å bli så såret og så skuffet såpass ofte som jeg ble da, men det var litt fint også. På en måte:)
Oppveksten blir du forhåpentligvis nær sagt aldri ferdig med. Jeg mener – hva skal du gjøre etterpå?