Om å ha verdens fineste kjæreste og prøve å være en fin kjæreste tilbake igjen

Jeg går rundt med en koffert full av bøker og en dagbok, men jeg skriver ikke i den. Jeg satt på en benk en dag i solen, og skrev i min lille notatbok, der skrev jeg om tilfeldige ting man kunne se en solfylt dag på Nationaltheateret, et kjærestepar som kranglet i skyggen, et kjærestepar som kysset i solen, en dame som røyket med skjelvende fingre og en annen dame som satt med lukkede øyne bak et par store solbriller. Jeg skrev meldinger på mobilen, og holdt hånden min over den for å kjenne når den vibrerte med et svar fra en kjærestegutt. Vi gikk ikke tur sammen den dagen.

Jeg har ligget på gulvet fordi ting var håpløst, jeg har stått opp før klokken seks om morgenen for å forberede forsvarstaler på t-banen, og så gå opp to svingete trapper og møte en kjæreste i pysjbukse i døren.

I dag lå jeg på gulvet fordi jeg var stille, og jeg satte på Dogs av Damien Rice, og ba kjærestegutt om å legge seg oppå meg. Jeg liker denne sangen, sa jeg inn i nakken hans, den myke huden og den gode varmen. I rommet ved siden av hørte jeg latteren til verdens beste jente og kjæresten hennes, som er hjemme fra Paris i noen uker. Noen ganger er man bare stille. Vi gikk ikke tur sammen i dag heller, men vi satt på en benk og det kom en gammel dame som minte meg om farmoren min. Hun sa at skjørtet mitt var fint. Så satt vi foran på t-banen og gikk den lengste veien hjem til min mor. Der var det en danske og hans kone, vi spiste mat og dansken skjenket rødvin i glasset til kjærestegutt og var imponert over hans danske aner. Konen lente seg inntil meg på kjøkkenet og sa: Så utrolig pen han er, jeg klarer ikke å slutte å se på ham, jeg. Jeg rødmet og sa ja. Jeg klarer ikke å slutte å se på ham jeg heller.

Jeg prøver alt jeg kan å ikke trå feil, å ikke gjøre de samme feilene som jeg alltid gjør, men uansett hvor mange blondeskjørt jeg har, og uansett hvor mange mixtapes jeg lager, så blir det jo alltid noen feil. Hvorfor kan det ikke bare være enkelt? spør jeg bestekameraten. Jente møter gutt, gutt møter jente, så blir de kjærester og alt er fint? Fordi det ikke er sånn det funker, ler han tilbake. Men jeg syns ikke du er urimelig eller vanskelig, fortsetter han. Han har kjent meg siden jeg var 6 år gammel og ikke turte å gå på do alene. Jeg får stole på at han har rett, selv om jeg ofte føler meg som et dårlig menneske.

Men selv dager som begynner med å ligge søvnløs og tenke på en eneste dum setning kvelden før, et eneste dumt spørsmål og et eneste dumt svar, der jeg ikke rakk å lyve, fordi jeg ikke klarer å lyve uten å forberede meg på det først, kan ende med at jeg står på en t-banestasjon og fryser mens verdens heiteste gutt kysser meg og gjør meg varm i hele kroppen, før han går på t-banen og sender meg en melding der det bare står:

Jeg liker deg.

9 kommentarer til «Om å ha verdens fineste kjæreste og prøve å være en fin kjæreste tilbake igjen»

  1. du er så heldig. 🙂 da jeg leste det her merket jeg at jeg er glad for at jeg er såpass optimistisk som jeg er, ellers hadde det svidd noe helt forjævlig, hihi. 🙂 men det gjør det heldigvis ikke. det svir litt og sånn er det bare. men det var skjønt som bare faen, linn. 🙂 du er så FLINK til å fange øyeblikk, enten de er triste eller søte – eller begge deler på en gang.

  2. julianne: noen ganger svir det litt. men for en fantastisk jente som deg, så finnes det ikke annet å gjøre enn å være optimistisk. jeg er helt sikker på at en hel verden er optimistisk sammen med deg, på dine vegne. jeg er i alle fall det. uten tvil. for du er en av de aller beste her på jorda, det er jeg sikker på.

  3. åh, linn. du er en engel. og jeg mener det fra bunnen og toppen av hjertet mitt. jeg håper vi møtes en gang i livet, jeg.

  4. Men… Jeg skjønner ikke :S
    Jeg skjønner ikke kommentarene du har fått, for det du beskriver så bra, er jo så grusomt. Jeg syns jeg føler situasjonen. Kanskje jeg mangler kontekst, for jeg har bare lest dette enne inlegget (link i Eivinds blog), men hvordan kan man med værdens vakreste kjærestegutt måtte lyve, gå på tå, bruke tid på å forberede..? Jeg har kanskje feil ballast, for i mange år hadde jeg en stefar som man måtte gå på tå rundt. Det fungerer ikke i lengda. Mamma er vekk fra han nå, og endelig det! Være positiv? Alle burde ha den som er best for seg, alle vil fortjene noe mye bedre enn det du beskriver her. Jeg… Skal slutte å prate, kanskje er jeg helt på jordet i forhold til det du egentlig tenkte med inlegget, men jeg ble oppriktig overrasket av kommentarene du har fått. Stakkars, stakkars jeg-personen i denne teksten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.