Life goes easy on me, most of the time

Jeg skrev, for hundre år siden, i papirdagboken min at det handlet om å ta kontroll på kontinentet. At jeg måtte sprenge det, samle alle tankene om ham og alle minnene vi har, og alt vi noen gang har gjort sammen, på et sted, også måtte jeg sprenge det, for det var for stort for meg. Det var for mye å gå rundt og bære på, for mye å ta med meg videre. Samtidig som dette skrev jeg om å høre på Sigur Rós, på en skive vi ikke engang hadde hørt på sammen, og jeg skrev at jeg drev med førsteklasses sutring. Dagen i dag er et bevis på at det hjelper å sutre innimellom.

Jeg blir oppringt av en jente som spør om det er jeg som ville ha en Damien Rice-billett. Ja, det er så meg at det gjør vondt, svarer jeg, og vi avtaler å møtes klokken ni utenfor Sentrum Scene. Hun fant meg på internett, og lette opp nummeret mitt ut i fra at jeg bor på Skullerud, og vips befant jeg meg inne på Sentrum Scene mens oppvarmingsbandet akkurat hadde begynt. Og ikke bare det, jeg fikk billetten av Helge. Helge som alltid er blakk, Helge som ikke har penger til Roskilde, Helge ga meg en 500-lapp og sa: Gi meg 200-lappen tilbake etterpå. Jeg ga ham noen kyss på kinnet og sa at jeg elsker ham litt nå. Det Helge ga meg, var Damien Rice som fortalte en historie om at noen ganger må man gjøre andre ting enn det man tror for å få det man vil. Han snakket om kuer og jorder, og jeg så for meg grønt gress og løvetann. Han spilte Rootless Tree så jeg måtte holde meg fast i gelenderet foran meg og gjemme ansiktet mitt i hendene mine.

Da han spilte Cannonball gråt jeg uten at jeg visste at jeg kom til å gråte, og det er ikke for stort, ingenting er for stort for hjertene våre, det er rart hvor mye det egentlig er plass til, det er kanskje det største jeg har opplevd, men det er plass til så mye mer. Jeg gråt da han sang ordene som var med meg da jeg gikk, da han sang at det var noen ord jeg ville høre, men som aldri kom.

Da jeg tok på meg det meterlange skjerfet mitt og gikk ut i kulden, sendte jeg en melding fra mobilen min, til helt riktig gutt, der jeg fortalte om Damien, at han var en bra en, og da jeg satte på Minidiscen min, som jeg kjøpte for 8 bøker av en studievenninne, den funker, så smilte jeg og tenkte at den gutten skal jeg ligge ved siden av i morgen kveld. Den fineste gutten jeg vet. Samme hvor mye Damien synger om alle de fra fortiden.

Read me your favourite line, synger han og jeg åpner postkassen min og finner en cd og et brev fra ham. Jeg leser det, stående ved stuebordet, med katten malende ved siden av meg, en sløv hånd over ryggen hans og et smil om munnen. Jeg går inn på det rotete rommet mitt, setter på Damien Rice og ser på cd’en jeg alt har brent til ham, uten at jeg klarer å fullføre det brevet jeg begynte på i forrige uke. Some things, they stay the same like time. There’s always time.

Det er kontroll på kontinentet, stålhånd, og det er greit nå. Jeg skrev, enda en gang i papirdagboken, den får alle tilståelsene, jeg lyver ikke i dagboken min, selv om Ane Brun synger at jeg gjør det for å rettferdiggjøre valgene jeg har tatt, uansett, jeg skrev at skjebnen ikke ville at jeg skulle gå på denne konserten, fordi det ville gjøre for vondt, det ville bli for mye for meg, det ville ødelegge igjen. Det hjelper ikke å distansere seg fra det en periode, og tro at alt går fint, for med en gang noe skjer, med en gang han ringer elle rmed en gang Damien åpner kjeften sin, så er det like ille. Men jeg visste at skjebnen tok feil denne gangen. Og jeg beviste det.

What I want from you is learn to let go, og jeg har klart det helt fint. Takk, Damien.

Takk for beviset.

3 kommentarer til «Life goes easy on me, most of the time»

  1. det var som å komme hjem, den konserten.
    jeg har ikke så mange flere ord nå,
    men det var jævlig fint å se deg akkurat der,
    akkurat der på damien-konsert.

    smil & god natt,
    fra eske

  2. jeg elsker internett, hvordan ordene kan sendes så lett som ingenting. jeg elsker hvordan setningene alikevel er så mye tyngre, så mye mer enn transporten, og hvordan du og ordene dine finnes, selv om jeg ikke titter innom så ofte. men de gangene jeg gjør det, så kommer det alltid et eller annet, spark i fjeset nesten, hva er det du driver med, julianne, hvorfor leser du ikke oftere. for jeg trenger de her sparkene i fjeset, i magen, i hjertet (for å si det som det er), og du hopper inn i tankene mine, setter ord på ting jeg ofte innbiller meg at jeg og papirdagboken min er alene om. du hjelper rett og slett. leger litteranne uten medisinstudium, linn. takk. 🙂 du er søt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.