It’s life’s illusions I recall

Jeg går fra han med det fine smilet og de gode klemmene og svinger med kofferten mens jeg nynner på Joni Mitchell. Jeg går langs Hausmanns gate og ser to ambulanser, noen mennesker som står på fortauet og jeg går forsiktig forbi, ute i bilveien og får se et to sekunders-glimt av ambulansepersonell som utøver førstehjelp på en livløs mann i 50-årene på fortauet. Jeg snur meg og ser rett fram, går videre, har sluttet å svinge med kofferten og inni hodet mitt er Joni kommet til linjen: I really don’t know life at all…

og jeg setter meg ned på fortauet, det er vått og kaldt og jeg finner fram navnet hans på mobilen og ringer. Trikketuren hjem til ham er lang, og jeg sier ikke så mye. Jeg blunker vekk tårene, for jeg føler ikke at det er mine tårer å gråte. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så satt ut av det, sier jeg. Jeg skjønner ikke at det kan bety så mye for meg, men han bare er på forsiden av alle aviser og det var så utrolig unødvendig. Og det ble for mye da jeg så han som noen prøvde å redde i tillegg. Det ble litt for mye død på en dag.

Det var minnestund for Micro, Mohamed, utenfor Kamikaze i går kveld og jeg satt på en trikk på vei hjem til kjæresten min, med tårer i øynene og tankene mine gikk til Benny, broren hans, og resten av familien, og vennene hans. Det er ikke min sorg, det er ikke meg det er verst for, men jeg ble satt ut for det. Som Camilla sa, da vi snakket om det, vi trente der to-tre ganger i uka i over to år. Vi så mer til Micro enn mange andre vi kjente.

Det er bare alle ordene, sier jeg. Likvidert. Rå makt. Lagt i et bagasjerom. Drept. Og jeg lukker øynene og ser for meg forskjellige scener i hodet mitt, hvordan jeg tror det kan ha skjedd, hvordan han gikk rolig inn på et kontor og aldri gikk levende ut igjen, blandet med bilder av latteren hans og den teite stokken han brukte for å banke i gulvet hvis vi snakka for mye på trening, eller hvordan han så ut hvis vi sa noe dumt, hvordan han prøvde å holde seg alvorlig helt til han sprutet ut i latter og slo oss på ryggen.

Men igjen, dette er ikke min sorg, latteren hans betydde ikke mest for meg. Men bare det at den betyr såpass etter at han bare var treneren min i noen år, er nok til at jeg ikke klarer å tenke meg sorgen andre mennesker sitter med nå. Og mine kondolanser går til alle dem som ikke orker å stå opp om morgenen nå, de som lukker øynene når de ser forsidene av avisene, de som er sinte og opprørt over at sånne ting kan skje. De som hadde en stor og spesiell plass for Mohamed i hjertene sine. Jeg vet at det er mange av dere.

Jeg håper dere har noen å ringe til når det blir for mye. Jeg håper dere har noen som tar dere med hjem til et varmt sted når dere gir opp, og setter dere på fortauet i regnet og legger hodet i hendene. Jeg håper dere har noen som kan gjøre det bedre.

3 kommentarer til «It’s life’s illusions I recall»

  1. Det er ikke min sorg heller, men det er utrolig vondt at han er borte. Aldri skal jeg møte han tilfeldigvis på t-banen igjen, aldri skal jeg se han smile.

    Det gjør så vondt.

    Men det er ikke min sorg heller. Jeg kan ikke forstille meg hvordan det er for Benny og familien, Gomi, Rio -alle vennenen hans…

    Takk Linn. Takk for at du satte ord på det jeg føler, men som jeg ikke klarer å uttrykke.

  2. Selv om jeg ikke tenkte så mye over det så så jeg veldig mye til Mohamed. Jeg har han å takke for veldig mye. Han fikk meg opp på show-gruppa. Han fikk meg med på Abraco. Det er ikke min sorg, men det gjør meg vondt å vite at han kommer til å være så sårt savnet.

    Og den sangen er så fin. Joni vet liksom alltid hva hun snakker om.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.