Måned: mars 2007

Jeg skrev, for hundre år siden, i papirdagboken min at det handlet om å ta kontroll på kontinentet. At jeg måtte sprenge det, samle alle tankene om ham og alle minnene vi har, og alt vi noen gang har gjort sammen, på et sted, også måtte jeg sprenge det, for det var for stort for meg. Det var for mye å gå rundt og bære på, for mye å ta med meg videre. Samtidig som dette skrev jeg om å høre på Sigur Rós, på en skive vi ikke engang hadde hørt på sammen, og jeg skrev at jeg drev med førsteklasses sutring. Dagen i dag er et bevis på at det hjelper å sutre innimellom.

Jeg blir oppringt av en jente som spør om det er jeg som ville ha en Damien Rice-billett. Ja, det er så meg at det gjør vondt, svarer jeg, og vi avtaler å møtes klokken ni utenfor Sentrum Scene. Hun fant meg på internett, og lette opp nummeret mitt ut i fra at jeg bor på Skullerud, og vips befant jeg meg inne på Sentrum Scene mens oppvarmingsbandet akkurat hadde begynt. Og ikke bare det, jeg fikk billetten av Helge. Helge som alltid er blakk, Helge som ikke har penger til Roskilde, Helge ga meg en 500-lapp og sa: Gi meg 200-lappen tilbake etterpå. Jeg ga ham noen kyss på kinnet og sa at jeg elsker ham litt nå. Det Helge ga meg, var Damien Rice som fortalte en historie om at noen ganger må man gjøre andre ting enn det man tror for å få det man vil. Han snakket om kuer og jorder, og jeg så for meg grønt gress og løvetann. Han spilte Rootless Tree så jeg måtte holde meg fast i gelenderet foran meg og gjemme ansiktet mitt i hendene mine.

Da han spilte Cannonball gråt jeg uten at jeg visste at jeg kom til å gråte, og det er ikke for stort, ingenting er for stort for hjertene våre, det er rart hvor mye det egentlig er plass til, det er kanskje det største jeg har opplevd, men det er plass til så mye mer. Jeg gråt da han sang ordene som var med meg da jeg gikk, da han sang at det var noen ord jeg ville høre, men som aldri kom.

Da jeg tok på meg det meterlange skjerfet mitt og gikk ut i kulden, sendte jeg en melding fra mobilen min, til helt riktig gutt, der jeg fortalte om Damien, at han var en bra en, og da jeg satte på Minidiscen min, som jeg kjøpte for 8 bøker av en studievenninne, den funker, så smilte jeg og tenkte at den gutten skal jeg ligge ved siden av i morgen kveld. Den fineste gutten jeg vet. Samme hvor mye Damien synger om alle de fra fortiden.

Read me your favourite line, synger han og jeg åpner postkassen min og finner en cd og et brev fra ham. Jeg leser det, stående ved stuebordet, med katten malende ved siden av meg, en sløv hånd over ryggen hans og et smil om munnen. Jeg går inn på det rotete rommet mitt, setter på Damien Rice og ser på cd’en jeg alt har brent til ham, uten at jeg klarer å fullføre det brevet jeg begynte på i forrige uke. Some things, they stay the same like time. There’s always time.

Det er kontroll på kontinentet, stålhånd, og det er greit nå. Jeg skrev, enda en gang i papirdagboken, den får alle tilståelsene, jeg lyver ikke i dagboken min, selv om Ane Brun synger at jeg gjør det for å rettferdiggjøre valgene jeg har tatt, uansett, jeg skrev at skjebnen ikke ville at jeg skulle gå på denne konserten, fordi det ville gjøre for vondt, det ville bli for mye for meg, det ville ødelegge igjen. Det hjelper ikke å distansere seg fra det en periode, og tro at alt går fint, for med en gang noe skjer, med en gang han ringer elle rmed en gang Damien åpner kjeften sin, så er det like ille. Men jeg visste at skjebnen tok feil denne gangen. Og jeg beviste det.

What I want from you is learn to let go, og jeg har klart det helt fint. Takk, Damien.

Takk for beviset.

Det er om å gjøre å få dette innlegget til å ikke virke så trist som den følelsen jeg har i magen nå. Det er om å gjøre å snakke om fine ting, som vindmølla i den fantastiske parken i Danmark, eller de to nye koffertene mine, at jeg kjøpte halvtreds stk. karameller på Søstrene Grene, eller sju nye skiver og to dvd’er til den nette sum av litt over 300 danske kroner. Jeg går den lengste veien til t-banen fra mamma, synger på Sufjan Stevens, for lyden min er blitt borte, den døde med minidiscen og jeg må lage musikken min selv, og det gjør meg trist. Kanskje det er der det begynte i dag, med at jeg måtte synge John Wayne Gacy Jr. selv, mens de gamle damene så rart på meg på søndagstur. Jeg møtte en tom buss, og tok den helt hjem, fant tv-lisensen i postkassen og en purring på en regning jeg vet at jeg har betalt, en mobilregning som er høyere enn dJuice lovte meg og jeg stirrer på nettbanken min og ser at hele månedbudsjettet mitt rakner. Jeg synger Kristofer Ã…ström på bussen, det skinner sol på meg gjennom den møkkete ruta og jeg tenker på det halvferdige brevet jeg plutselig begynte å skrive, jeg tenker på formuleringer, for at dette skal bli riktig, jeg tenker på at jeg ikke kan teksten til den sangen jeg liker best, men at jeg vet at den minner meg om han. Jeg kunne skrevet deg, men det er en annen deg som betyr noe nå, og han har jeg savnet mens jeg har vært i Danmark, jeg har våknet om natten og skrevet i mørket om ham, om hvordan han ser ut i lyset fra stearinlys. Jeg vet ikke helt hva jeg skriver, for det er helt mørkt, skrev jeg, men jeg savner ham. Han er fin. Den fineste. Finest.

When all I do is treat you wrong, synger Kristofer og en dame-stemme, akkurat som Damien pleier å gjøre, på en måte, og jeg skjønner at det egentlig betyr mye for meg å få sett Damien live en gang. Det betyr så mye at jeg faktisk begynner å gråte når en kamerat av meg får gått på konserten allikevel. Kanskje det er derfor jeg er trist. Jeg vet ikke. Jeg vet at mamma har kjøpt en lampe til meg, og at rommet mitt skal bli finere enn det er nå, at den har en lampeskjerm som er så fin at jeg kommer til å sitte og se litt på den med en gang jeg har satt den sammen. Det er så mange fine ting, tenker jeg og ser ut på våren som har samlet seg på Skullerud for å fortelle meg at det går bra, det blir bra igjen, du trenger en tur ut i solen, du husker vel hvor bra alt ble forrige søndag. Du trenger frisk luft og et kamera rundt halsen, for du har jo alltid visst at halvbra landskapsbilder er akkurat din greie. Jeg tror jeg har det som katten, og jeg vet ikke hvorfor. Han mjauer og ser på våren, før han hopper opp i fanget mitt og dunker hodet mot brystet mitt. Han vet ikke hva han vil. Han vet ikke om han vil være inne eller ute, han vet ikke om han er sulten eller mett, han vet ikke så mye. Jeg sa til mamma, da vi gikk forbi de gule husene i Krokodillegade at der vil jeg bo en gang, jeg sa det, og jeg visste allikevel at sannsynligheten var liten.

Jeg skrur opp det Damien synger og nå har jeg tenkt å gå for å lage meg en kopp te. Med honning. Jeg har aldri vært redd for å gråte, det har aldri vært vanskelig for meg, jeg vet ikke hva som skjedde, om det de sa i den filmen da jeg var liten er sant, when you grow up your heart dies, og jeg svelger og svelger og Damien synger at han ikke vet, og at han ikke kjenner deg lenger, og jeg svelger igjen, tenker på det jeg sa til frøken eske om at når jeg gråter blir jeg på en måte enda mer lei meg, for det er å innrømme at ting ikke er bra.

Og det er det jeg ikke vil. Det psykologistudenten ville gjort nå, er å se på meg og spørre hva som ikke er bra. Jeg ville sett ned i bakken, eller bort på gresset ved hestene, som vi kunne se fra den benken der vi pleide å sitte, og jeg ville først sagt jeg vet ikke, så ville jeg kanskje snakket om diverse familierelasjoner, stusslige samtaler, jeg vet ikke. Jeg tror det er så enkelt som dette, og det er det som gjør det hele latterlig:

Jeg har mistet musikken min, og jeg har ikke billetter til Damien Rice. Alt det andre er bare unnskyldninger som er mer forsvarlige enn dette, som jeg tror er sannheten. Jeg har alltid sagt at musikk har reddet livet mitt, og det vil si at jeg tror at den steinen i magen vil forsvinne når jeg kan gå rundt med hodetelefonene mine igjen, i stedet for å synge alle sangene med min spinkle stemme. Jeg velger å tro det. Og jeg velger å tro at dere som i det hele tatt har lest alt dette, sitter og ler nå. Men sånn er det. Jeg tror det er sånn. Nå må jeg gå ut i stua og legge meg litt på gulvet, mens Damien synger at noen må slippe ham løs, ut av det han sitter fast i. Og fuck you.

Jeg går frem og tilbake på en tilfeldig t-banestasjon med mobilen trykket opp mot øret, og en stemme det er altfor lenge siden sist gang jeg hørte. Han leser for meg, en tekst det er jeg som har skrevet, og det var rart å høre skuespillerstemmen hans sitere mine egne ord. Jeg ler og han sier det er godt å høre latteren min igjen, at han savner meg. Har savnet meg. Vi snakker om hvorfor det er lenge siden sist. Det er jo… rart når den store kjærligheten har funnet en ny stor kjærlighet, sier han. Og vi ler, på hver vår side av telefonrøret. Hvor mange telefonsamtaler har jeg ikke hatt med den stemmen, hvor mange sider i dagbøkene mine har ikke den stemmen fått plass på.

Jeg vil gjerne møte ham, sier han og jeg smiler. Han er en bra kar, sier jeg. Ja, jeg vet det, svarer han. Vi snakker litt mer, om før, og nå, om Molde og sjekketriks, om at det har vært vanskelig, om alt han har funnet ut, alle de store spørsmålene som han fant svaret på ved å være alene i en kjedelig by. Du vet det, at… han er stille litt. Det ville jo blitt slutt uansett. Jeg skulle jo til Danmark, og så til Molde, og… det ville jo aldri gått. Jeg smiler og sier at jeg vet det. Jeg vet det.

Jeg lener meg mot en t-banebenk og ser ned på grusen. Sigmund? sier jeg. Ja, svarer han. Kan du alltid være den som løfter meg opp når du klemmer meg? Han ler og sier at han skal løfte meg opp når han klemmer meg til han blir 80 og ikke orker mer. Jeg har alltid lyst til å klemme deg, sier han. Når vi har lagt på, ler jeg for meg selv og legger mobiltelefonen tilbake i veska.

Den store kjærligheten har funnet en ny stor kjærlighet. Han heter Lars og er verdens fineste gutt. Og det var fint å kjenne at han fortsatt var den fineste gutten jeg vet om, selv etter en sånn telefonsamtale. Og fint å kjenne det, selv om jeg har en ekskjæreste som jeg forhåpentligvis alltid vil løpe i møte med et smil som rekker opp til begge ørene, og bli møtt med en klem der han løfter meg opp fra bakken og snurrer meg rundt.

Jeg går fra han med det fine smilet og de gode klemmene og svinger med kofferten mens jeg nynner på Joni Mitchell. Jeg går langs Hausmanns gate og ser to ambulanser, noen mennesker som står på fortauet og jeg går forsiktig forbi, ute i bilveien og får se et to sekunders-glimt av ambulansepersonell som utøver førstehjelp på en livløs mann i 50-årene på fortauet. Jeg snur meg og ser rett fram, går videre, har sluttet å svinge med kofferten og inni hodet mitt er Joni kommet til linjen: I really don’t know life at all…

og jeg setter meg ned på fortauet, det er vått og kaldt og jeg finner fram navnet hans på mobilen og ringer. Trikketuren hjem til ham er lang, og jeg sier ikke så mye. Jeg blunker vekk tårene, for jeg føler ikke at det er mine tårer å gråte. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så satt ut av det, sier jeg. Jeg skjønner ikke at det kan bety så mye for meg, men han bare er på forsiden av alle aviser og det var så utrolig unødvendig. Og det ble for mye da jeg så han som noen prøvde å redde i tillegg. Det ble litt for mye død på en dag.

Det var minnestund for Micro, Mohamed, utenfor Kamikaze i går kveld og jeg satt på en trikk på vei hjem til kjæresten min, med tårer i øynene og tankene mine gikk til Benny, broren hans, og resten av familien, og vennene hans. Det er ikke min sorg, det er ikke meg det er verst for, men jeg ble satt ut for det. Som Camilla sa, da vi snakket om det, vi trente der to-tre ganger i uka i over to år. Vi så mer til Micro enn mange andre vi kjente.

Det er bare alle ordene, sier jeg. Likvidert. Rå makt. Lagt i et bagasjerom. Drept. Og jeg lukker øynene og ser for meg forskjellige scener i hodet mitt, hvordan jeg tror det kan ha skjedd, hvordan han gikk rolig inn på et kontor og aldri gikk levende ut igjen, blandet med bilder av latteren hans og den teite stokken han brukte for å banke i gulvet hvis vi snakka for mye på trening, eller hvordan han så ut hvis vi sa noe dumt, hvordan han prøvde å holde seg alvorlig helt til han sprutet ut i latter og slo oss på ryggen.

Men igjen, dette er ikke min sorg, latteren hans betydde ikke mest for meg. Men bare det at den betyr såpass etter at han bare var treneren min i noen år, er nok til at jeg ikke klarer å tenke meg sorgen andre mennesker sitter med nå. Og mine kondolanser går til alle dem som ikke orker å stå opp om morgenen nå, de som lukker øynene når de ser forsidene av avisene, de som er sinte og opprørt over at sånne ting kan skje. De som hadde en stor og spesiell plass for Mohamed i hjertene sine. Jeg vet at det er mange av dere.

Jeg håper dere har noen å ringe til når det blir for mye. Jeg håper dere har noen som tar dere med hjem til et varmt sted når dere gir opp, og setter dere på fortauet i regnet og legger hodet i hendene. Jeg håper dere har noen som kan gjøre det bedre.