Love will tear us apart

Det snør igjen, kalde drypp i nakken min. Vekkerklokken ringer på de mest upassende tidspunkt, jeg drar hånden min langs veggen i trappeoppgangen, støtter meg til muren og vrir nøkkelen stille om i døra. Til et hus som ikke er mitt. Til en seng som rommer en kjæreste. Natten ble tilbragt i en sofa på en kafé, på en nesten tom flyplass, boller, pepsi, kaffe og sjokolade på bordet foran oss. Rundt oss ligger folk på benker og sover, det rasler i papir når noen våkner og leser avisen for å fordrive tiden. Vi ser opp i taket og snakker om kärleken, om guttene våre, om gutten hun skal til Paris og besøke. Om gutten som ligger i en seng på Majorstua. Vi snakker om å være redd for å vise at man er glad i noen, at man er mest glad i noen, hvordan vi spiller og sier ting vi ikke mener for å dempe det, for å late som at det ikke betyr så mye, for jo mer det betyr, jo skumlere er det, og jeg ytrer, midt på natten: Jeg ville dødd om han bodde i Paris.

Kommentaren dempes selvfølgelig av at klokken var halv fire og at vi hadde dopet oss ned på kaffe, scrabble, hyppige toalettbesøk for å få tiden til å gå litt fortere, og blå druer som vi spiste med blikket andre steder, sløvt opp i taket eller bort på de som sover. Men da hun gikk gjennom sikkerhetskontrollen og vi ga hverandre en sliten klem og jeg tuslet ned til flytoget som dessverre ikke gikk før halv seks, så tenkte jeg at det ikke var så overdrevet som det kan høres ut som. Akkurat det at jeg ville dødd er nok å smøre litt tykt på, men det må man vel for å få frem effekten.

Jeg tenker på at hun flyr til Paris for å være sammen med ham i litt under to uker, at hun snart skal flytte dit og bo der, for ham, hvordan vi kaster alt vi har i hendene for disse pojkene, hvordan de har så mye å si, etter så liten tid. Og det er skummelt, men mest fint, at et annet menneske kan bety så mye.

Jeg deler t-banestasjonen med fire enslige mennesker, jeg skiller meg ut med en lysegrønn koffert med marihøner på, jeg leser i boken min og mens andre går på jobb, går jeg opp trappene til verdens beste kollektiv, som mangler verdens beste tjej i to uker, låser meg inn og kler av meg før jeg kryper inntil ham. Han er varm og våken, og vekkerklokken ringer på de mest upassende tidspunkt.

5 kommentarer til «Love will tear us apart»

  1. æ være glad i noen er som å holde en klinkekule i åpenhånd.. det er fint, og hvis man balanserer det litt, så blir det bare nydelig!

  2. jeg kjenner meg igjen, jeg ville også dødd hvis han hadde bodd i paris, hey, jeg kan bli satt ut bare av at han er borte fra meg en helg og noen ganger til og med hvis han plutselig må gjøre noe og ikke kan møte meg slik vi hadde planlagt. da kjenner man hvor glad man er i noen, og det blir bare bedre å sove i samme seng neste natt.

  3. Og jeg som synes det ville vært mer enn langt nok hvis det var en halvtime med sykkel… Hvis jeg hadde noen, så klart.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.