Noen vet hva de vil, hva de har bestemt, noen holder det de lover

Det slo meg på t-banen i dag tidlig, da jeg leste uten å få med meg det som sto i boken min, at jeg gruer meg til jul. Jeg spiste lunsj med Morgenbladet, en sjokomelk og et ferskt brød fra 7-11, mens jeg sendte meldinger til en bra en, og det slo meg hvor mye jeg gruer meg til at alt skal være som før. Eller, ikke som før, men som det har vært siden en gang i oktober. September. November. Siden i høst. Jeg går og går, mot kirkegården og farmor, men jeg snur halvveis, eller jeg ender opp med å ikke gå ut av døren hjemme engang. Jeg går omveier rundt den, tar bilder av trærne i stedet for å gå inn porten og bort til steder der hun ligger. Jeg har ikke engang sett gravsteinen, da jeg var der hadde de enda ikke gravert inn navnet hennes. Det var bare en jordhaug, ikke en ordentlig grav. Nå er det et navn der. Nå er det på ordentlig.

Det har det vel egentlig vært hele tiden. Alt er på ordentlig. Latteren min på Muddy Waters, på en barkrakk sammen med Krummis, den er på ordentlig. Den nye låta til tim som får det til å dirre i brystet mitt er på ordentlig. Turen hjem til Krummis og Lars etterpå er på ordentlig. Alle bokhaugene på jobb dagen etterpå, med en kort natt med søvn bak meg, er på ordentlig. BigBang når jeg er alene på jobb er på ordentlig. Det er også ordentlig at han kommer gående inn døra på jobben min, med en stjålet jakke og trøtte øyne, og at vi blir stående kort ved et bord fullt av bøker og diskutere hvorfor han ikke får gave av meg i år, hvor lenge siden det er at vi var kjærester, «jeg kan nesten ikke huske det» sier han, og jeg retter på en bokstabel og sier at jeg husker det. Jeg husker det. Jeg får en pakke av ham, og han kysser meg på kinnet før han går. Jeg blir stående og se etter ham og tenker at det er på ordentlig, alt sammen.

Det er sant at Morten i tim spilte Sover fordi han lovte meg det forrige gang, det er sant at de er verdens beste band, det er sant at jeg smiler når jeg får meldinger fra han som er bra, det er sant at du sa, mens jeg pakket inn bøkene til faren din, at «der kan jeg se hva jeg gikk glipp av da jeg ikke ville være sammen med deg lenger», selv om det var mest på spøk, det er sant at det snart er jul, det er sant at bestekameraten min spanderer middag på meg, det er sant at farmor ligger i et hull i bakken og ikke er mere. Det er helt sant alt sammen. Samme hvor usannsynlig det høres ut.

I morgen klokken seks har jeg verdens korteste juleferie. Det gleder jeg meg til. Den skal jeg bruke på å skrive alle topp 5-listene over 2006. Og lese bøker. Og se på Jesus & Josefine på Julemorgen. God jul.

En kommentar til «Noen vet hva de vil, hva de har bestemt, noen holder det de lover»

  1. Om ikke annet så solgte du julepapir til meg. Og smilte veldig pent. jeg ble rent av nesten litt forelsket der jeg handlet av deg. Mest for at du i mine øyne er litt kjendis.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.