Grunnlagsproblemer

Jeg åpner øynene og sammenlikner teoretikere med hverandre, prøver å finne overbevisende overganger til teoretikerne jeg kan fra de jeg ikke kan. Jeg ser på at klokken nærmer seg eksamen og jeg prøver å puste sakte og hjertet mitt prøver å kravle opp gjennom halsen min. I går satt jeg på rommet mitt med hodet i hendene og gråt og snakket med Frøydis, og jeg skrek at jeg ikke ville dette mer, jeg vil ikke bruke tiden min på å lese om ting jeg ikke har lyst til å lære meg, og stemmen til mamma roper i bakhodet mitt at jeg må fortsette, jeg må ha en utdanning, jeg kan ikke slutte nå når jeg har kommet halvveis, du blir ikke lykkelig uten en utdanning, og jeg faller sammen på gulvet og det er svært tydelig at jeg ikke er lykkelig nå, og Frøydis stryker meg på håret og sier at litteraturstudiene ikke var det vi forventet oss, ingen av oss. Jeg legger meg en time senere, med tårestriper under øynene og stemmen til Frøydis i hodet som forteller meg at jeg ikke kommer til å stryke, men jeg tror ikke noe på den. Jeg ser for meg at jeg stryker og begynner å gråte, selv om dette ikke betyr noe for meg. Det er stemmen til mamma i telefonen, når jeg forteller henne at jeg tror jeg strøk på ex.phil-testen, det er hvordan de tar det som en spøk når jeg sier at jeg kanskje ikke orker mer av det. Jeg ringer pappa og han redder dagen. Han sier at det sikkert går bra, og forteller om da han strøk på eksamen. Han trøster meg når jeg ikke har sagt at jeg trenger trøst, og sier at han tror jeg blir lykkelig i bokhandel, hvis jeg vil det.

Jeg kunne skrevet en roman, for faen, sier jeg til Frøydis, sittende på gulvet, med panikken litt på avstand. I stedet for å bruke tiden min på dette. Teoretikere som sier ting om litteratur som jeg verken forstår eller er enig i. De snakker om språket og forfatterens funksjon, og jeg og Frøydis ser ned på bokstavene og syns bare de er vakre når de danner setninger og ord. Det er alt vi trenger. Tori Amos sier at hun tror at en ekte kunstner, med ord eller bilder, er den som klarer å hviske minnene tilbake til deg, og det er en helt annen verden enn den Adorno eller Bakhtin eller de Man snakker om. Jeg vil ikke ha noe å gjøre med deres verden. Jeg vil ikke bruke energien min og hjertet mitt på å lære meg det, for å stryke på eksamen og la det ødelegge smilet mitt.

Men jeg går på eksamen. Jeg drar snart. Også får det gå som det går. 20 minutter av mitt liv, med stotring og stamming, og en snill sensor, i følge mine medstudenter som allerede har fått karakterer, og de var gode.

Det får gå som det går.

3 kommentarer til «Grunnlagsproblemer»

  1. Bakhtin er faktisk utrolig bra, men selv han kan sikkert ødelegges av tullinger. Beste forklaringen på hvordan språk funker som jeg noen gang har vært borti. Plutselig skjønte jeg så mye mer av _hvorfor_ noen ord blir så vakre. Og det er en vakker prosess i seg selv, særlig når man finner sin egen stemme oppi det hele.

    En stor, stor klem til deg. Eksamen er et merkelig dyr, og noen ganger finner man ut at det var jo ikke dette jeg trodde jeg meldte meg på, men allikevel… Du kan få det til.

  2. Uansett hva mora di sier, mora di som sikkert er et flott menneske, og bare vil deg alt vel, så er det ditt liv Linn. Det er du som må finne ut av hva som gjør deg lykkelig. Og jeg mener det er viktig å gjøre noe som gjør en lykkelig. Og det er ikke alltid man vet hva man går til, da er det faktisk lov å snu. Du er UNG!altfor ung ti å ta endelge valg her i livet. Skriv en bok Linn! Jeg skal kjøpe den, lese den, og antakelivs elske den. For jeg elsker ordene dine, stemmen din. Og hvis jeg elsker boken, så skal eg puse den, og jeg er ganske god til å pshe om jeg får si det selv 😉 Skriv en bok Linn! Du er ansvalig for DIN lykke. Ikke andres!
    Klem (og jeg håper uansett det gikk bra på eksamen)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.