En Kärleks Historia

Jeg sjekker posten på vei ut, og som om det var mars og sol og jeg var på vei til Kingosgate 3 så finner jeg en pakke i posten. Formet som en cd. Jeg tar den med meg ut, som de gjør i filmer, vet dere, går raske skritt mens jeg leser på etiketten som er festet på konvolutten og river den opp med nøkkelen min på vei opp bakken til t-banen, jeg titter nedi og vet ikke hva jeg forventet å finne, men at det er en cd er ingen overraskelse. Jeg tar den opp, og akkurat som i mars faller noe ut av konvolutten. Det er ikke polaroider denne gangen, det er en liten, hvit lapp. Jeg stopper og plukker den opp, og leser den, ser på cd’en, som er en dobbel-cd, kikker på lappen igjen, på cd’en, stopper, tar opp mobilen og ringer til den eneste i verden det kan være som har sendt dette.

Er det deg? spør jeg.
Ja, det er meg, svarer han og ler.
Men er det deg? spør jeg.
Jeg vet ikke helt om jeg er helt med nå…
Er det du som har sendt cd’en?
Cd?
Ja.
Det er lenge siden, i så fall… hvilken cd er det?

Jeg forteller, leser fra coveret, merker at jeg blir litt sint fordi han gjør seg til og later som at han ikke har sendt meg noe. Vi snakker, og jeg går fort mot t-banen, blir sintere og sintere fordi jeg ikke får noe ut av ham.

Hva sto det på lappen, da?
«Fordi smilet ditt er vakrere enn alle andres», sto det.
Ja. Han blir stille litt. Du burde jo egentlig fått sånne pakker hver dag, du.
Haha, sier jeg. Det er bare en som kan sende sånne ting, og det er deg.
Nei, sier han.
Jo, sier jeg.
Nei, jeg har gitt opp, jeg, sier han.

Jeg går på t-banen og ser på cd’en, på lappen. Det kan bare være ham, og han nekter. Da kan det ikke være noen, da er det noen som lurer meg. Selvfølgelig.

Så denne setningen som egentlig skal få meg til å bli glad. Denne setningen som følger med en cd med den musikken jeg liker aller best, hvordan vet noen at jeg liker den musikken aller best?, den gjør bare at jeg blir litt sint. Fordi jeg ikke vet hvem det er. Fordi jeg ikke kan ta det seriøst om jeg ikke har et navn å feste til det. Fordi jeg ikke klarer å tro på at noen som ikke tør å si hvem de er, mener det de sier. Eller skriver. På pc. Og printer ut og legger ned i en konvolutt etterpå.

Grunnen til at jeg blir sint, er vel også at jeg skulle ønske jeg visste hvem som syntes at smilet mitt var vakrere enn alle andres. Jeg skulle visst det, så jeg kunne smilt til den personen, og spandert kakao, eller sjokolade. Eller fortalt en historie. Hva som helst. Men når jeg ikke vet hvem det er, så blir det vanskelig å gi noe tilbake. Men jeg kan gi dette, for jeg regner med at den som sendte det, enten du er gutt eller jente, om du ser meg daglig eller nesten aldri, leser dette.

Da jeg kom frem til t-banestasjonen. Så stilte jeg meg opp ved søppelkassen. Kastet konvolutten etter å ha sjekket om det sto noe mer på den, i den. Også sjekket jeg innholdsfortegnelsen på skiva.

Også smilte jeg.

5 kommentarer til «En Kärleks Historia»

  1. applefish: nei. det er og forblir et mysterium. dessverre. jeg er kanskje rar sånn, men jeg syns det er hyggeligere med folk som sier hvem de er enn de som ikke gjør det. men herregud, jeg ble jo glad. veldig glad.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.