De som skinner mest

Sengen min er full av sølefotspor, i dag tidlig lå jeg våken klokken seks, jeg hadde dusjet i glovarmt vann og pustet varme inn i lungene mine. Det er ingenting som er verdt å skrive om, jeg teller dagene til jeg er ferdig med eksamen og kan lese romaner igjen uten å tenke på at jeg heller burde lest pensum. Jeg kjører t-bane og batteriene på minidiscen min piper og tar slutt. Jeg rister min rosa paraply og lager en vanndam under setet. Det er ikke noe sort hull der. Det burde det vært. Og Tom Waits burde ventet på meg da jeg gikk av på Forskningsparken litt over åtte i mørket, og han skulle hatt på seg hvit dress, for the P.I.C. kler seg kun i hvitt, og han skulle sagt at jeg var en lucky bastard, og sendt meg avgårde til et bra sted. Tom Waits står ikke på t-banestasjonen, han er et annet sted, og det er egentlig jeg også, men jeg går på skolen, jeg jobber, jeg slipper ut katten og lager middag. Jeg vasker opp og skriver oppgaver.

Jeg legger kinnet inntil den kalde ruta og tenker at jeg kanskje må feire jul sammen med bare mamma i år. Det blir trist. Men sånn blir det når farmor dør og etterlater seg en familie spredt for alle vinder. Jeg besøkte graven hennes i går, brun jord og en veltet, hvit lykt. Jeg rettet den opp og klappet på jorden. Hånden min ble møkkete og jeg satt lenge på huk og snakket til en jordhaug. Om trivielle ting. At tannlegen sa jeg hadde fine tenner, null hull, at jeg gledet meg til å være ferdig med eksamen, at det regnet. Da hun levde snakket vi aldri om trivielle ting. Vi snakket om livet och döden och kärleken. Og litt om gutter. Så sang jeg Tyven, tyven og så reiste jeg meg og gikk.

Det blir bra. Og snart kommer noen og redder meg. Selv om det kanskje ikke blir Tom Waits.