Alternative begynnelser

Jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Jeg kunne begynt med hvordan toget svinger frem og tilbake og bråker om natten. Hvordan tyske konduktører nekter å snakke engelsk, og hvordan ingen vil la deg sitte ved bordet deres i restaurantvognen. Jeg kunne fortalt om hvordan Kevin Spacey snakket to meter fra ansiktet mitt i et gammelt teater i England, at jeg fikk studentrabatt hos John Porbes i Charing Cross Road da jeg kom opp fra kjelleren deres med Ted Hughes’ Birthday Letters og Jack Kerouacs On the Road.

Jeg kunne fortalt dere om hvordan det er å ligge våken på et natt-tog og høre på Sufjan Stevens i mørket. Han sang om mødre som gråter i sengen og hemmeligheter under gulvplankene. Jeg kunne prøvd å beskrive hvordan høsten lukter i Paris eller hvordan det var å sitte på toget hjem og vite at jeg ikke ville rekke noen av togene mine videre fordi vi var over en time forsinket.

Eller jeg kunne fortalt dere om hvordan det var å komme inn til farmor på sykehjemmet da jeg var godt hjemme igjen, og hvordan det føltes å se på henne der hun lå i sengen sin. Hvordan jeg gikk bort til henne og smilte til henne, selvom hun ikke kjente meg igjen da hun åpnet øynene. At jeg satte meg ned på huk og at hun grep etter hånden min og holdt den fast da hun sovnet igjen. At jeg nynnet lavt på Sufjan Stevens låter mens jeg satt alene på rommet hennes og så på henne.

Jeg kunne fortalt dere, her jeg sitter i stuen min og skriver dette istedet for å fullføre exphil-oppgaven min, at jeg nettopp er kommet hjem fra London og Paris og fire døgn sittende på tog, og at jeg bare vil dra igjen. I drove to Chicago, synger Sufjan og jeg lukker øynene og tenker at jeg godt kunne blitt med. Når som helst.

Men jeg kan ikke det. Jeg skal ikke det. Derfor skal jeg ikke skrive det heller. Det jeg skal fortelle dere er at Eiffeltårnet er høyt og at det bor en due i det som bare har et bein. Det har en bra islending fortalt meg. Og at tim endelig skal spille inn Julia og Barbie & Ken blant annet. Og at det blir bra. Alt sammen.

All things go, all things go. Så da kan dere bare glemme alt annet.

8 kommentarer til «Alternative begynnelser»

  1. Mormoren min er død, men en gang var hun ikke det. Det er ikke mer enn noen måneder siden hun gjemte seg i en kiste og kikket opp på oss gjennom det hvite treverket. Jeg husker smilet hennes, som varmer enda mer nå enn da. Og jeg husker hun grep hånden min, holdt den fast, den siste gangen jeg trillet henne i rullestolen, fra sykehuset og ut i bilen. Hun kikket opp på meg, smilte, og jeg vet at hun smiler til meg fremdeles, selv om hun ikke er her.

    Jeg skulle til å skrive at jeg håper det går bra med farmoren din, men egentlig går det jo ikke bra med noen av oss, vi skal jo alle forsvinne en dag.

    Jeg håper det går bra med deg.

  2. En veldig rørende post dette. Min oldemor døde for noen måneder siden, 103 år gammel, og jeg var den siste som snakket med henne.

    Håper det går bra med deg, og at bestemoren din blir frisk. Sender gode tanker.

  3. Eivind: Takk skal du ha. Det går bra med meg. Alltid.
    Elisabeth: Hun blir ikke frisk. Hun skal dø. Men vi vet det alle sammen. Og vi sier litt hadet for hver gang vi får lov til å holde henne i hånden. Snart er det over.
    John: Cookie. Når som helst. Jeg gleder meg

  4. det er kanskje ikke lov, men jeg har savnet deg når du har hvert på ferie. Ingen ord å lese med hode hvilende i hendene på skrivebordet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.