Måned: oktober 2006

Telefonen min ringer og jeg tar den. Det er mamma. Jeg kan høre at hun gråter, så da mobilbatteriet mitt går, så går jeg bare sakte bort til komfyren og rører i tomatsuppen som jeg holder på å lage. Jeg vil ikke ringe opp igjen, tenker jeg. Jeg vil ikke høre det hun skal si. Tilslutt går jeg allikevel bort til hustelefonen og slår nummeret hennes.

Hva gjør du? spør hun.
Lager mat, sier jeg.
Du må huske å skru av platene, da, sier hun.
Ja, sier jeg.
Farmor er død.
Ja, sier jeg.

Pappa rakk ikke fram, sier hun. Som om det hadde vært annerledes om han hadde kjørt fortere og kommet inn døra på rommet hennes før hun døde. Som om det hadde forandret det faktum at kroppen hennes endelig ga opp.

Det er alle klisjéene, alt man har sett på film og lest i bøker. Det man tror ikke egentlig stemmer. Det at når man står inne på rommet hennes, en time etter at hun pustet for siste gang, får lyst til å riste i kroppen hennes, rope at hun skal puste igjen, eller at man forventer at hun skal trekke pusten, sette seg opp i sengen og be oss om å slutte å gråte sånn. Jeg står der helt stille, foran ved ansiktet hennes som er så blekt og stille, så altfor stille.

Jeg tenker på alle gangene jeg har sittet på kjøkkenet hennes og ikke tenkt over at jeg en dag ikke skal sitte der lenger. At hun en dag ikke skal sitte der lenger.

Det er den typiske, sikkert vanlige, hjelpesløsheten som kom over meg da mamma sa at hun var død, fordi jeg hadde tenkt meg bort til henne i går kveld. Jeg hadde tenkt å sitte en stund ved sengen hennes, som jeg har gjort de to siste ukene, og holde henne i hånden. Men jeg var så sliten, og da jeg ringte pappa, så hadde han dratt hjem etter å ha sittet der hele dagen, så jeg droppet det. Så typisk at jeg droppet det den dagen hun faktisk døde. Men igjen, det ville ikke gjort noen forskjell om jeg hadde dratt, hun hadde dødd allikevel. Jeg kunne ikke reddet henne ved å synge lavt for henne. Jeg kunne ikke gitt henne tilbake varmen ved å holde henne i hånden som tilslutt ikke klemte tilbake. Jeg kunne ikke pustet liv i ordene hennes, de hun ikke klarte å få frem mot slutten. De som stoppet bak de tørre leppene.

Min farmor er død, og på fredag begraves hun i samme grav som farfar. Han var også en bra kar. Han kunne vifte med ørene og knipse ti-kroner så de snurret fort bortover kjøkkengulvet. Vi spiste napoleonskake sammen, og så døde han. Jeg var fire år, og husker ikke så mye av det, bortsett fra at jeg likte å løpe frem og tilbake i gangene på sykehuset.

Min farmor er død, og jeg sa hadet i går. Jeg kan si det igjen, på fredag. I år er det to stykker vi skal tenne lys for på kirkegården på julaften. Det er to stykker vi skal tenke på når vi spiser julemiddagen, som ikke er der. Det er to stykker som ikke fins lenger.

Mamma sender meg melding og sier at hun gråter i dag, men at det er lov. Jeg sov på sofaen hennes i natt og så tok vi følge til jobb. Jeg hadde på meg lue og votter og vinterjakke og hadde røde øyne. På jobb fikk jeg besøk av alle de vakre menneskene, kakao og boller og klemmer og muligheter til å holde på smilene litt lengre enn noen få minutter. Som John sa for litt siden, det kan ikke stoppe opp helt, men litt. Litt stopper det opp. Derfor sitter jeg hjemme i dag, i den grønne stolen min, og gråter og hører på Thomas Dybdahl live fra Amsterdam. Også skriver jeg. Til jeg ikke har flere ord.

For meg var farmor udødelig, skriver mamma, og jeg vet hva hun mener. Det er som om den gamle damen som lå i sykesengen i går ikke var farmor. At hun fortsatt sitter på kjøkkenet sitt og venter på at jeg skal komme på besøk, at jeg skal gå og handle for henne, løse kryssord med henne, snakke om hva jeg gjør for tiden, fortelle henne om menneskene mine. Gå i skapene hennes og hente sjokolade, som vi deler. Alt dette er jo betydningsløst for alle dere, det er kjedelig lesning. Men hun var farmor. Den udødelige, evige farmor. Og nå er hun død. Hun er borte.

Min farmor er død, damen som alltid fortalte meg historier fra jeg var liten. Hun fortalte om ting jeg sa, ting jeg gjorde, ting jeg drømte om, alt jeg ikke husker selv. «Du var verdens snilleste unge», sa hun alltid.

Jeg tror jeg vet hvem jeg kan takke for akkurat det.

Jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Jeg kunne begynt med hvordan toget svinger frem og tilbake og bråker om natten. Hvordan tyske konduktører nekter å snakke engelsk, og hvordan ingen vil la deg sitte ved bordet deres i restaurantvognen. Jeg kunne fortalt om hvordan Kevin Spacey snakket to meter fra ansiktet mitt i et gammelt teater i England, at jeg fikk studentrabatt hos John Porbes i Charing Cross Road da jeg kom opp fra kjelleren deres med Ted Hughes’ Birthday Letters og Jack Kerouacs On the Road.

Jeg kunne fortalt dere om hvordan det er å ligge våken på et natt-tog og høre på Sufjan Stevens i mørket. Han sang om mødre som gråter i sengen og hemmeligheter under gulvplankene. Jeg kunne prøvd å beskrive hvordan høsten lukter i Paris eller hvordan det var å sitte på toget hjem og vite at jeg ikke ville rekke noen av togene mine videre fordi vi var over en time forsinket.

Eller jeg kunne fortalt dere om hvordan det var å komme inn til farmor på sykehjemmet da jeg var godt hjemme igjen, og hvordan det føltes å se på henne der hun lå i sengen sin. Hvordan jeg gikk bort til henne og smilte til henne, selvom hun ikke kjente meg igjen da hun åpnet øynene. At jeg satte meg ned på huk og at hun grep etter hånden min og holdt den fast da hun sovnet igjen. At jeg nynnet lavt på Sufjan Stevens låter mens jeg satt alene på rommet hennes og så på henne.

Jeg kunne fortalt dere, her jeg sitter i stuen min og skriver dette istedet for å fullføre exphil-oppgaven min, at jeg nettopp er kommet hjem fra London og Paris og fire døgn sittende på tog, og at jeg bare vil dra igjen. I drove to Chicago, synger Sufjan og jeg lukker øynene og tenker at jeg godt kunne blitt med. Når som helst.

Men jeg kan ikke det. Jeg skal ikke det. Derfor skal jeg ikke skrive det heller. Det jeg skal fortelle dere er at Eiffeltårnet er høyt og at det bor en due i det som bare har et bein. Det har en bra islending fortalt meg. Og at tim endelig skal spille inn Julia og Barbie & Ken blant annet. Og at det blir bra. Alt sammen.

All things go, all things go. Så da kan dere bare glemme alt annet.