jeg blir, hvis du blir

Det er noen dager som ikke kan beskrives med ord. Skriften er ikke nok til å forklare hva som har skjedd, hva som er hendt, hva man har følt. Men jeg har en tendens til å tro på det som er skrevet, og derfor må jeg bare skrive ned dette. Dette som har skjedd de to siste dagene.

Det at jeg har sittet i et tre og dinglet med beina, og at det nå står risset inn R & L i det treet. Og at jeg hadde på meg det fine skjerfet mitt og at jeg så ned på Converse-skoene mine mens han sa at jeg var, og fortsatt er den mest fantastiske jenta han har møtt. Tenk at jeg kan være det, tenkte jeg. Jeg hadde brukt helgen på å skrive sinte dagboktekster til meg selv i papirdagboken min der jeg brukte ord på ord på å beskrive akkurat hvorfor jeg ikke har englevinger, sånn som noen tror, og hvorfor jeg ikke var den mest fantastiske jenta noen kan ha møtt.

Da jeg sto opp i dag fant jeg frem t-skjorta jeg kjøpte i barneavdelingen på H&M da jeg var på Roskilde. Supermann-logo på fremsiden. Det skulle bli en bra dag. Jeg møtte en barnehage på vei til jobb, og en av guttene stanset og pekte på t-skjorta mi og spurte om jeg var Supermann. Jeg sa ja og gikk videre, og han sa: Kuuuuult! før en av barnehagetantene dro ham med seg videre.

På vei til Betong hentet jeg en Sindri på Nasjonalteateret, og sammen gikk vi opp mot tim-konserten i smug, for han skulle overraske kjæresten sin og jeg var med på det. Det ble finere enn jeg hadde tenkt meg til og med da han kom inn i lokalet og hun så på ham og jeg så at hun tenkte: Hvem er han som ser helt lik ut som kjæresten min? før hun skjønte at det var kjæresten hennes, og da ble hun så glad og da hun klemte meg etterpå, så sa hun bare at jeg var best. Jeg følte meg ganske best

hele kvelden, egentlig.

Jeg var SuperLinn. Jeg var aller best. Jeg var den beste. Heite-Lars spanderte Solo og Krummis spanderte Solo og jeg drakk brus så jeg ble søtere enn sukker, og konserten var den beste.

«Hvor mange konserter har du vært på nå?» spør Adrian.
10, svarer jeg.

Jubileum, sier de. Jeg ler og drikker Solo.

Og nå skal jeg fortelle om det jeg må skrive ned for å tro at det kan ha hendt. Kanskje er det bare fiksjon, kanskje har jeg funnet på dette helt selv. Tim spiller, og de spiller best, akkurat som jeg tenkte, fra Magne har trykket ned den første tangenten og til Morten har sunget siste linje i en av låtene. De er best, alltid. Også blir de stille. Og Morten sier at de vil dedikere den neste sangen til noen, noen som er i salen i dag. Jeg ser meg rundt og prøver å se etter hvem det er. Ikke at jeg ville visst hvem det var, men dere vet, man ser jo rundt salen etter hvem det kan være for det. Så sier han at det er en som heter Linn, og jeg rekker egentlig ikke å tenke over hvem andre i salen som kan hete Linn, for Morten peker på meg og Colagutten peker på meg og jeg havner foran alle sammen og resten av det Morten sier blir borte, for jeg tenker ikke så mye, jeg står foran alle sammen og jeg skjønner ikke hva som skjer, men Colagutten har sagt at han sa noe sånt som at jeg har vært på nesten samtlige av konsertene deres det siste året og at det betyr veldig mye for dem. «Vi er fan av deg», mener han bestemt at Morten sa. Jeg hørte ingenting, jeg gjemte ansiktet i hendene mine og tenkte litt at noen lurte meg, og litt at det faen meg er det fineste som har skjedd meg noengang. Også spilte de Midt i byen, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg resten av kvelden.

I en drosje på vei til Sinsen får jeg en håndskrevet spilleliste av Colagutten, som han har plukket med seg fra Betong og jeg har ikke helt skjønt hva som har skjedd i kveld enda, selv om jeg har tatt drosje fra Sinsen og til Skullerud, og selv om jeg ikke har gått og lagt meg enda. Da jeg gikk og la meg i går tenkte jeg at det hadde vært den beste dagen på lenge, og hva skal jeg tenke når jeg nå går og legger meg? Dette er jo bedre enn noe kunne blitt? Hva skal jeg drømme om nå, om det ikke skal være at tim skal dedikere en sang til meg?

Tusen takk, sa Morten da de var ferdige med Midt i byen. Ut mot publikum. Og tusen takk, sa han, mot meg.

Jeg var superhelt for en dag. SuperLinn som henter kjærester på Nasjonalteateret, SuperLinn som bringer folket til tim og tim til folket, SuperLinn som følger gutter med sykkel hjem og SuperLinn som smiler så hun gråter på konsert med alle de andre superheltene. De beste superheltene, de som lager musikk som kiler i magen.

Jeg gir meg ende over. Det er ingenting jeg kan skrive for å beskrive den kvelden her. Det er ikke oppfunnet ord som betyr det jeg har inni meg nå. Den var til meg. Midt i byen var til meg. Det er helt sant.

5 kommentarer til «jeg blir, hvis du blir»

  1. Det er så sant som det er sagt: Noen ganger er du innmari fin. Og jeg kjenner deg ikke engang.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.