as the bruises turn to yellow and the swelling goes down

And if you’re ever around in the city or the suburbs of this town, be sure to come around, synger Placebo og det er ekko i hodet mitt fra samtalen vår på stranden i går. Han ringer og er bakfull og jeg tar telefonen og setter meg opp på teppet. Jeg hadde badet og vist ekskjæresten min at jeg kan flyte på vannet, som en stjerne. Det var kaldt og last day of summer var ikke bare noe vi sa, det var noe både sporveien og universitetet hadde bestemt, for bussen sluttet å gå til Hvervenbukta og i dag begynte universitetet igjen. Men alt dette var langt unna i går, i går satt jeg på stranda og var våt i håret og han ringte meg for å snakke med meg om noe viktig. Jaså, sa jeg. Hele samtalen var egentlig en merkelig affære, men innimellom alle de høye stemmene og de oppgitte sukkene og enten jeg eller han som sa «Du er så dum!», så kom vi frem til mye. Vi kom frem til at jeg må slutte å lukke meg inne i meg selv. Vi kom frem til at han er en kynisk drittsekk som det er umulig å ikke være glad i. Vi kom frem til at det er bedre at jeg knuser en tallerken i hodet hans enn å slutte å snakke. Vi kom frem til at han kom til å ringe meg neste gang han var i byen. Og vi kom frem til at jeg ikke skal besøke ham i Molde, for det året han har brukt på å bli en mann, det har jeg brukt på å lære meg at jeg ikke skal være slem med meg selv. Vi la tilslutt på og han sa at han var glad i meg. Jeg sa at jeg var altfor glad i ham, og vi la på. Klikk. Jeg visste ikke helt om jeg skulle kaste mobilen min i sjøen eller svelge den eller bare legge den tilbake igjen i veska. Jeg har lært at jeg ikke skal være slem med meg selv, men heller ikke med andre. Så nå må jeg være alene. Helt til det er plass til noen andre sammen med meg. For sånn det er nå, så er det ikke plass til så mye annet enn meg og bøkene mine. Og en håndfull gode venner. Og alt dette skulle egentlig være en hemmelighet, men som dere alle vet, så er jeg dårlig med hemmeligheter. Be sure to come around, synger de og jeg klikker meg videre til neste låt. Det blir bra igjen, sier jeg til Lars og jeg tenker ikke bare på ham. Jeg tenker på oss alle. Det blir bra igjen, og det kommer en dag i morgen med blanke ark og fargestifter og nye cd’er og gode boksider. Og jeg ville lyve hvis jeg sa at det gjør så vondt som det en gang gjorde. Jeg tror jeg er over halvveis til dit jeg skal. Jeg skal vekk fra 2004, uten å svartmale de fine tingene. Snart kan jeg sikkert høre på Sigur Rós igjen også, uten å måtte plukke opp bitene av meg selv etterpå. Det blir bra. Det blir absolutt bra. Det er jo høst.

5 kommentarer til «as the bruises turn to yellow and the swelling goes down»

  1. Jeg er så glad for at du er dårlig på hemmeligheter. Fine ord blir til av hemmeligheter på trykk.

    Og høst.. kan man ikke elske høst?

  2. SYMPATI…trasker i den samme gata for tida. Ã… plage seg selv er enkelt, vanedannende og illeluktende.
    Du skriver kjempefint:)

  3. blanke ark og tegnestifter er en av få fine oppfinnelser.
    og det er du også, linn. en gang skal du få bursdagsgave
    også, selvom det allerede er ganske forsent.

    jeg skulle ønske jeg var sånn magisk at jeg kunne gjøre alle glade igjen, men du klarer det nok bedre selv, for du har mer tryllestøv i håret enn jeg har i hele kroppen. og det mener jeg. superjenta, liksom.

  4. (granittrock.no forteller meg at tim ikke spiller før 18:45 en 9.september. og hej, jeg skal og på maria solheim på john dee!)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.