Precis när mörkret tändes upp igen

Jeg kommer ut fra jobb og låser døra bak meg, og der står de, parkert rett utenfor døra. Tøffe Andreas og Alec, en bil med cd-spiller, potetgull og plass til oss alle tre. Vi ruller ned vinduene og setter på kent. Jeg sitter i baksetet for meg selv, og styrer cd-spilleren og jeg har det bra. Jeg synger med når Joakim Berg ytrer linje på linje om alle tingene jeg tenker på, og håret mitt pisker meg i ansiktet. Du lärde mig att fullständigt försvinna og verden utenfor blir grønnere og full av bondegårder og skog. Den raser forbi mens vi kjører i 120 på vei mot en liten festival, på et hemmelig sted inni skogen. Inngang: 2 pils. Vi følger selvlysende, små piler og nærmer oss festivalen. Vi blir vinket inn på en improvisert parkeringsplass og tar med oss telt og potetgull inn i skogen. De dype skogene i Larvik. Halvveis møter vi en kar med en champagne-flaske i hånda og jeg tenker at jo, det er festival, helt på ordentlig. Så møter vi blomstrende bannere og navnet «Vi smaa en alen… Den 17. festivalen» skrevet med maling ved inngangen. Jeg gir fra meg mine to Corona og neier når jeg har fått festivalpasset, en tynn ulltråd rundt håndleddet, rett ved Roskilde-båndet. Menneskene mine stråler og kvelden forsvinner i en tåke av dansende mennesker, karameller og festivalstemning. Jeg møtte et av bandene i matkø ved ett-tiden, og min manglende evne til å snakke med nye mennesker ødela for meg denne gangen også. You guys were great, sa jeg, og engelskmennene strålte i suppe-kø, fortalte litt om hvordan de hadde syntes det var, og så var det min tur igjen til å si noe. Stillhet. Så fikk de suppen sin og jeg ble stående igjen og vente til de hadde vekslepenger til meg og min egen suppe. En mann spurte om jeg hadde det bra og jeg svarte ja, før jeg gikk i sikksakk tilbake til konserten med en varm suppekopp mellom hendene. Så tror jeg at jeg ble så slått ut av tanker om at jeg klarer ikke dette, å snakke med folk, å bli kjent med nye mennesker, så jeg trakk meg tilbake til teltet. Jeg gikk glipp av Blokk 5 som var grunnen til at jeg dro på den festivalen, men jeg hørte dem i teltet. Jeg lå under et teppe og småfrøs og halvsov mens jeg hørte en dempet utgave av konserten deres. Avstand, femti fulle mennesker og en teltvegg i mellom. Da vi gikk i morgenlyset i dag for å kjøre hjem igjen, satt det mennesker og drakk, det var kø i den lille baren, det lå folk i gresset og sov. Det var festival og det var lenge til den var slutt. Men jeg er ikke kjent for å holde ut like lenge som alle andre. Kanskje jeg rett og slett er en sånn en som kapitulerer. Og angrer på det etterpå. Som da vi satt i bilen i dag og la Alen-festivalen bak oss. Jeg skulle ikke kapitulert. Jeg skulle sett på soloppgangen, jeg skulle funnet igjen det engelske bandet og fortalt dem at jeg ikke pleier å tørre å danse på konserter, men at de var så søte og flinke at jeg ikke klarte å motstå. Jeg burde fortsatt å danse, delt ut den siste karamellen til en jeg aldri har snakket med før, drukket brus og kanskje skaffet meg enda en suppekopp. Det hjelper ikke å tenke at jeg klarer det neste gang. Jeg må bare gjøre det. En gang. Jeg tar t-banen hjem fra Andreas og leser om Kafka Tamura som nå har forvillet seg ut i skogen. Jeg går fra t-banen og hjem med nesa nede i boksidene, noe som gir meg subbende gange fordi jeg ikke ser fortauet. Jeg sovner på sofaen etter å ha dusjet og leser så ut boken. Jeg er ikke så flink med mennesker og forhold, men bøkene mine er jeg flink med. Det er en god ting å være flink med. Jeg fant en bok på gata, Om forlatelse av Ian McEwan. Den må jeg lese, også legge igjen et annet offentlig sted. Akkurat det skal jeg nok klare. Så får vi ta resten en annen gang. Neste sommer. Eller kanskje allerede nå til høsten. Snälla kan du hjälpa mig att fly? skal jeg si til gutten. Og alt skal bli bra. På den ene eller den andre måten.

12 kommentarer til «Precis när mörkret tändes upp igen»

  1. Den kjøpte jeg for tre år siden. Samtidig som jeg kjøpte «Mannen som elsket Yngve». Fordi jeg var livredd for at bokhandelmannen skulle forstå. Si i fra om den er bra, så skal jeg lirke den ut av bokhylla. Om forlatelse.

    Dessuten er du ikke bare dårlig med mennesker. Jeg synes du har vært ganske god med meg. Og onsdag er vin igjen. Og smil mot smil. Fredag er Tim. Og lørdag? Det vet bare du.

    Glad i deg.

  2. «Det hjelper ikke å tenke at jeg klarer det neste gang. Jeg må bare gjøre det. En gang.» <- Så sant, så sant. Sånn er det med mye. 🙂

    Hvem var det engelske bandet?

  3. John: Kafka on the shore er fantastisk.
    Dustn: Franco’s Chariot. Dem er på myspace å sånn. 🙂

  4. John: Jeg skjønte først nå at det var den andre boka du snakket om. Og den er sikkert også bra. Du skal få rapport. Men, Kafka on the shore er framleis en fantastisk bok det også.

  5. Du skriver så fantastisk fint at jeg blir helt rar i magen. Og det med å snakke med nye mennesker er det iallefall ikke bare deg som sliter med.

    Jeg tror alle har det sånn i større eller mindre grad. Kanskje dét hjelper litt? Ã… tenke at alle andre også er litt nervøse, så da er det ikke så farlig at du også er det. At alle egentlig har lyst til å snakke med andre og nye mennesker, men synes det er litt vanskelig, så da er det ikke så farlig at du også synes det?

    Men det er lettere å skrive enn å gjøre. Kanskje det blir lettere om du lukker øynene og later som at du skriver, og ikke snakker?

    Eller bare smil hemmelighetsfullt. Dét hadde iallefall jeg gått på 🙂

  6. Hei, det du skreiv der var veldig fint skrevet. Jeg har en liten finger med i spillet på den festivalen, og beskrivelsen din var nydelig! Du er velkommen tilbake til neste år også, da kanskje du treffer flere fine mennesker å si hei til, for inni skogen der er alle snille og greie (helt sant!).

  7. jeg vil henge meg på neste år og ha med to pils… og masse kjærlighet på pinne!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.