It takes a road to go nowhere

I går satt jeg i en trappeoppgang, i en vinduskarm, med mobiltelefonen inntil øret mitt og stemmen hans som noen ganger ble borte i en spraking. Mobil-spraking. Togene kjørte forbi innimellom, for John lyver nemlig ikke om at han bor ved togskinnene, det er helt sant. Jeg har sett dem selv. Jeg har hørt dem selv. Jeg kommer inn igjen til vinen og potetgullet og smilene, og de ser på meg og sier: Du rødmer. Og jeg rødmer.

Jeg har kjørt tog selv, og funnet togtider for tog som kjører helt til Paris og London. Vennene jeg skal dra med ser rart på meg når jeg heller vil kjøre tog i over et døgn enn å kjøre fly i en times tid. «Det er jo mye dyrere!», «Det er jo under vann!?» Og jeg bare sier ja, og tenker på alle bøkene jeg skal lese. Jeg liker å reise. Ikke å komme frem, men å reise. Ã… sitte på et tog eller en buss veldig lenge og komme meg fra et sted til et annet, det er en slags unntakstilstand, der jeg kan kaste bort tiden og allikevel komme meg et sted. Jeg kan lese eller sove eller skrive uten at det går utover noe annet. Når jeg tar buss til Bergen, så får jeg åtte timer jeg kan få lov til å bruke til hva jeg vil. Ikke det at det blir så mange bussturer til Bergen nå, for nå kommer gutten til min by. Byen min. Byen vår?

Det er ikke noe «vi» lenger. Ikke på den måten. Allikevel sitter jeg altså i en trappeoppgang med stemmen hans mot øret mitt. Og snart kommer han til Oslo og skal være der. I Oslo. Jeg trenger ikke sitte på studentkantina og drikke te alene og sende meldinger til ham, jeg kan sitte på studentkantina sammen med ham og drikke te. Jeg trenger ikke lete etter ham på trikken selv om jeg vet at han ikke er der, jeg kan sende en melding og fortelle ham når jeg har planer om å gå på.

Det kan bli fint. Jeg tror det blir fint. Oslo er en snill by. Det regner ikke så mye som i Bergen. Og den har trikk. Og t-bane. Og snart en colagutt. Og ja, masse fine konserter. Som for eksempel tim den 11. august. Det er på tide med litt superhelter igjen, kjenner jeg.

Skål for resten av sommeren. Løp og bad. Stjel en sykkel. Spis jordbær.

Nå skal jeg jobbe.

4 kommentarer til «It takes a road to go nowhere»

  1. Oslo har litt av alt, og noen ganger litt for mye av det. Men alltid et menneske man ikke kjenner som låner deg et smil. Heldigvis regner det her også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.