1 – 0 til deg

Da vi satt på en benk ved flytoget, så sa han at han gruet seg til å komme hjem og være alene. Jeg tenkte, på en buss på vei for å møte John litt senere, at vi er jo ikke alene. Vi har venner og familie. Ikke alene. Aldri.

Og nå, her jeg sitter, med en katt som sover i sengen min, så vil jeg ikke legge meg, alene i sengen. Jeg vil ikke lese en bok. Jeg vil ikke skru av musikken min. Jeg vil ikke skru av lyset. For jeg føler meg så alene.

4 kommentarer til «1 – 0 til deg»

  1. kjære søteste linn.
    jeg tenkte på det der akkurat. at jeg ikke vil slå av thom yorke og legge hodet på puta. fordi det er så ensomt. enda det i mitt tilfelle egentlig ikke har ligget noen der siden en gang i april.

    men det årner seg for snille jenter.
    og vi er snille, selvom vi gjør dumme ting.

  2. Alene… det har jeg vært siden oktober en gang. Eller er det enda lengre? Det er ikke at man blir vant til det, det er bare hodet som umerkelig hopper over i andre spor. Helt til man leser noe som dette, eller møter noen selv…

  3. og forresten så pleier man ikke å telle mål som scores etter at kampen er slutt. så null null ble det vel. etter ekstraomganger.

  4. Tusen ganger tristere er det å være helt alene selv når man er sammen med kjæresten sin. Da er det søte vemod ved å øve seg på å være fullstendig i seg selv mye mer tilfredsstillende…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.